hits

5 ting jeg skulle nske jeg visste da jeg var 15 r

  • Publisert: 13.03.2018, 11:22
  • Kategori: Personlig
  • J E G  K O M M E R  T I L    F O R A N D R E  M E G 

    Da jeg var femten levde jeg litt i trua p at den jeg var som femten ring var den jeg skulle forbli. Jeg flte at jeg hadde funnet meg selv, hva jeg sto for og hva jeg nsket oppn i fremtiden. Idag str jeg kanskje for mye av det samme som da jeg var 15, men fler fortsatt at jeg hele tiden oppdager nye sider ved meg selv. Da jeg var 15 hadde jeg planene klare for fremtiden, men bare noen r etter valgte jeg g en helt annen retning enn det den 15 r gamle meg ville ha gjort. Om jeg skulle fortalt meg selv noe for 6 r siden s er det at jeg kommer til forandre meg, og at det er helt ok. Det hadde jo vrt merkelig om jeg som 15 og 21 ring ville de helt samme tingene. 

    I K K E  S T R E S S

    Er det noe jeg er ekspert p s er det stresse. Jeg har mange rs erfaring, og var i full gang ogs som femten. Jeg stresset med skole, med idrett og trening, med venner, med lesing, blogging og skriving. Alt ble til stress, men der og da fltes det hele ndvendig. Men nei, det er det ikke. Alle prver p skolen er ikke like viktige, om jeg fr en drlig karakter er ikke det noe som vil vre med meg resten av livet. Jeg har tenkt p dette s mange ganger, og om jeg hadde ftt muligheten til g tilbake i tid og tatt en skikkelig peptalk med meg selv ville jeg helt klart sagt; slutt med stressinga! 
     

    J E G  E R  B R A  N O K  S O M  J E G  E R

    Da jeg var litt yngre var jeg alltid misfornyd med meg selv, nr det kom til livserfaring, utseende og prestasjon. Jeg flte alltid at jeg kunne gjort ting bedre, eller sett finere ut. Idag sitter jeg med litt mer erfaring og skulle gjerne ha gitt meg selv som femten ring litt creds for alt det harde arbeide p skolen, og sagt at jeg ikke trenger bruke sminke hele tiden, fordi jeg er jo fin nok som jeg er uten. 
     

    J E G  E R  I K K E  F O R E L S K A

    Jeg har alltid vrt en hpls romantiker, selv om jeg ikke kan skryte p meg mange kjrester oppigjennom ra. Da jeg var i alderen fra fjorten til seksten gikk jeg rundt og fortalte meg selv at jeg var forelska; at jeg aldri hadde kjent p snne flelser fr. Idag m jeg bare le! For det var ikke fr som 20 ring jeg flte p en ekte forelskelse. S fort du har flt deg skikkelig forelska, snn p ordentlig, s skjnner du at alle flelser du har knyttet til forelskelse egentlig ikke har vrt det. S jeg var nok aldri forelska som femtenring, selv om det var det jeg trodde jeg var. 

    K V A L I T E T  F R E M F O R  K V A N T I T E T

    P ungdomsskolen var jeg litt stressa for at jeg ikke hadde nok venner. Jeg var ikke en av "de populre", var egentlig tilfreds med det, men nsket meg flere venner. Det er ikke fr n flere r etter at jeg ser kvalitet fremfor kvantitet. Det er helt greit ha en liten hndfull gode venner, fremfor et hav velge i mellom. Jeg tror det er slike vennskap som passer meg og personligheten min best, og ogs Stine som femten ring.

    Tror jeg var rundt 15-16 p dette bildet. Syntes ikke jeg har forandret meg s alt for mye utseendemessig, men personlig har jeg virkelig vokst og utviklet meg. Hva ville du fortalt ditt 15 r gamle jeg?

  • Publisert: 13.03.2018, 11:22
  • Kategori: Personlig
  • 2 kommentarer
  • 30 fr 30

  • Publisert: 27.02.2018, 15:40
  • Kategori: Personlig
  • Her er 30 ting jeg nsker oppn og oppleve innen jeg har fylt 30 r. Har heldigvis 9 r p meg til gjennomfre, for dette er en liste med bde store og sm nsker. Blir spennende se om nskene er like relevante nr jeg er 30 som de er n, tviler egentlig litt p det.  

    reise til usa - kjpe meg en katt - bli ferdig utdannet - gi ut en bok - lese femti bker p ett r - f en jobb relevant til utdanningen min - reise til et eksotisk land - bilferie p vestlandet - lage ny musikk og spille det inn - opprettholde fast trening - roadtrip gjennom england og skotland - kjpe leilighet eller hus - gifte meg - bo i et annet land i n mned - dra til disneyland - dra p en jentetur til syden - gro ut hret mitt og donere det - lre meg leve med angst - lage en podcast - f publisert en artikkel - bli mer politisk aktiv og interessert - dra p en ed sheeran konsert - farge hret mitt til min naturlige hrfarge - farge hret mitt rosa - bli vegetarianer - lage en tre retters middag - lese alle harry potter bkene - lre meg fingerspill p gitar - sove under pen himmel - lre meg meditasjon 

    #30fr30 #30before30 #bucketlist #ml #personlig #drmmer 

  • Publisert: 27.02.2018, 15:40
  • Kategori: Personlig
  • 1 kommentarer
  • Skyhye drmmer og lave ml

  • Publisert: 27.07.2017, 13:11
  • Kategori: Personlig
  • Jeg har alltid hatt mange nsker og drmmer. Det er det livet bestr av, og fr eller siden blir en drm til et ml. Om s det er et nske om  kunne lre sykle, og s g inn for klare det, eller om det er en drm om reise til Italia, og s booke en reise til Roma. Flere drmmer og nsker blir til ml fr eller siden. Det er kun n drm og ett nske som enda ikke har blitt til noe ml for meg, og som har vrt en drm jeg har brt med meg lenge. Jeg drmmer om en gang bli kjent for det jeg har skrevet, og jeg nsker gi ut en bok. Dette har jeg drmt om, og nsket meg i flere r, men likevel har jeg ikke kommet noe p vei. Jeg har ikke jobbet for realisere denne drmmen, og selv om nsket har vrt tilstede har det ikke vrt bastant nok. Dette vil jeg n endre p.

    Det er lov drmme og nske seg ting som kan fremst uvirkelige og urimelige, det er nettopp derfor det kalles en drm. Jeg tror likevel at selv om en ikke klarer n drmmen eller nsket som et ml, kan man klare n delml som leder mot slutt-mlet. Derfor har jeg valgt sette med moen delml som jeg n fremover nsker jobbe mot.

    1. Skrive mer. Enten det er dagbok, blogg, dikt, novelle eller begynnelsen p en roman. Jeg vil begynne skrive mer og la skriving spille en strre del i hverdagen min enn det skrivingen gjr n. For yeblikket er skriving s og si fravrende, og p den mten vil jeg jo ikke komme noen vei med drmmen eller nsket mitt...

    2. Lese mer. Lesing og skriving gr hnd i hnd, syntes jeg. Skal man skrive godt m man ogs lese litteratur, og hente inspirasjon derfra. Det fungerer for meg, har jeg erfart. Det lese istede for se en film eller bare surre rundt p Youtube er for det frste mye mer beroligende, og utvider kunnskapene mine, der en bde kan ta lrdom av litteraturens innhold og form. 

    3. Delta p et skrivekurs. Jeg har lenge lekt med tanken p melde meg p et skrivekurs. Jeg syntes det virker s spennende og inspirerende kunne f tips og rd fra fagfolk og forfattere, og ikke bare lese om litteratur og skrivetips p nettet. Jeg tror det kunne funket som et skikkelig spark i rumpa, og inspirert meg til ville skrive mer, og kanskje jobbe enda hardere for skrive ferdig en bok. 

    Det skrive ned delmlene kan vre til stor hjelp for meg; se dem svart p hvitt og vite at jeg n har "sagt dem hyt" til flere personer kan p en eller annen mte pushe meg enda mer til jobbe mot de "sm" mlene. Delmlene er ogs overkommelige, noe som gjr at de ikke er tidsbegrenset, og gr an kombinere bde med studier og jobb. S fr vi se da, om jeg klarer n disse delmlene, og om de en eller annen dag fr meg til oppfylle nsket og drmmen min. 

    Hva er din strste drm som du vil jobbe for oppfylle?

  • Publisert: 27.07.2017, 13:11
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Veien til noe bedre

  • Publisert: 29.11.2016, 21:29
  • Kategori: Personlig
  • For bare noen mneder siden var jeg p et helt annet sted psykisk enn det jeg er n. Jeg skrev i vinter et innlegg der jeg fortalte om da moren min i 2013 fikk kreft, og hvordan jeg opplevde dette. Jeg skrev om mine tanker gjennom denne tiden, og tankene jeg hadde i etterkant. Jeg skrev avsluttningsvis at kreften til mamma var noe som fortsatt preget meg, og det har ikke endret seg, noe det heller ikke kommer til gjre. Men idag er mine tanker rundt kreften litt annerledes enn det var for noen mneder siden. Jeg tenkte derfor skrive litt om "den psykiske reisen" som skjedde inni meg.

    De frste mnedene etter at mamma ble pvist kreften var de tffeste. P et punkt flte jeg meg psykisk syk. De negative tankene var altoppslukende, og dagene mine var svarte. Jeg klarte ikke dra megselv opp, eller gjre det beste ut av dagene mine. Hver minste ting ble en vanskelighet, og alt jeg tenkte var farget av en indre uro og frykt. Jeg tenker n at denne uroen bunner i angst og frykt for miste mamma, og dden generelt. For det var ikke bare mammas dd jeg tenkte p, tankene svirret ogs rundt alle andres dd. 

    Tenk nr pappa dr. Tenk nr hele familien min er borte, og jeg bare har meg selv. Tenk nr jeg dr.

    Jeg hadde tanker som skremte meg. Tanker om dagen og mareritt om natten. Det var vanskelig skille virkelighet fra fantasi, for flelsene mine var s sterke. Jeg grt hver gang jeg tenkte at det var en sjanse for at mamma kom til d av kreft, og jeg tenkte det s mye og ofte at jeg til slutt trodde p meg selv. Jeg trodde mamma kom til d, men visste ikke nr. Jeg har hele tiden tenkt at mamma kommer til d av kreft, men jeg kom til et punkt der jeg klarte tenke at; ja, hun kommer til d, kanskje av kreft, eller av noe annet, men jeg vet ikke nr. Jeg klarte tenke at det er en mye strre sjanse for at mamma kommer til leve et langt og godt liv. Det tok meg ganske lang tid komme til dette punktet, og jeg klarte ikke komme meg dit alene, men endelig er jeg her. 

    Jeg orket ikke sitte alene med tanker og frykt. Jeg ville ikke vkne hver natt av mareritt.

    I februar i r bestemte jeg meg for snakke med en psykolog. Jeg hadde blitt anbefalt snakke med en psykolog tidligere. Det tok meg likevel nesten tre r innse at det be om hjelp til sortere tanker ikke er en skam. Det er ikke skamfullt   be om hjelp. Det er ingen skam i snakke med en psykolog om man har behov for det. Det be om hjelp er en seier, det er slik jeg ser p det n. Endelig turte jeg  pne meg helt, og hjelpe meg selv. Det var nervepirrende og veldig vanskelig. Jeg husker at jeg grt mye under min frste time. Det var ikke s vanskelig i starten da vi bare snakket om meg. Men da hun begynte bevege seg over p temaet om kreft og moren min, kjente jeg en klump vokse i halsen min. Jeg prvde svelge unna, men det nyttet ikke. Trene trillet og flere papir-lommetrkler ble brukt. Tenk at det snakke med en fremmed kunne vre s vanskelig. Jeg husker ikke s mye av den frste timen. Jeg husker bare at jeg falt ned i kjelleren s fort jeg kom meg ut i bilen; jeg hulket og grt, og ringte til mamma. Jeg fikk tatt meg sammen nok til kjre hjem, og da jeg kom inn til mamma presset grten p igjen. Jeg klarte ikke gjre det jeg hadde tenkt til den dagen. Etter ha gravd opp i fortiden og vonde tanker ble jeg satt ut og skremt.

    De neste timene hos psykologen var enklere. Jeg pnet meg fort og ble komfortabel med snakke med en som ikke hadde kjennskap til meg og familien min fra fr av. Jeg gikk ikke mange timene - ble ferdig fr hst og skolestart. P den korte tiden fikk jeg lre teknikker for hvordan jeg kan endre tankesettet mitt. Jeg gjorde ulike oppgaver som skulle gjre det lettere for meg vite hva som gjorde at jeg var trist og lei meg. Jeg skrev ned hver gang jeg var trist, og tankene jeg hadde der og da. Jeg skrev ned nr jeg vknet av mareritt. Psykologen viste meg kognitive metoder som kunne hjelpe meg sortere bort vonde tanker. All redsel og angst bunnet i tankegangen min, og etter en kombinasjon av psykologtimene og skriving ble marerittene frre. Jeg hadde ikke like mange mrke dager, og ting ble litt lettere og lyst for meg. Jeg klarte la vre tenke p kreft og dd, og om jeg tenkte p det s klarte jeg tenke meg ferdig for en stund.

    Redselen og angsten var ikke lenger altoppslukende. 

    Etter redsel, trer og skam, s har jeg kommet meg godt p vei. Jeg har lrt at det be om hjelp ikke er en svakhet, det er heller en styrke. Det ha det vanskelig og vondt det er helt normalt, men det reise seg fra depressive tanker og angst er det ikke like mange som klarer. Det er en vei g, og jeg er kanskje halvveis. Alle har sitt. Kreften til mamma preger meg, men ikke p samme mte, og heller ikke like sterkt som den gjorde tidligere i r. Jeg kan n si at jeg har det n veldig bra. Klart, alle har drlige dager innimellom, men det er en egenskap som hrer til mennesket. Jeg er et menneske, ingen robot.

    Jeg ville skrive dette innlegget for vre pen og rlig. Det er ingen skam i be om hjelp om man har det vanskelig, slik jeg trodde da jeg hadde det vondt. Det hjelper pne seg. Bry deg om deg selv og ditt eget beste, og ikke sl noe fra deg fr du har prvd. Barn og unge har ogs helsesster sttte seg til, som er et tilbud p alle skoler. Snakk med legen din, om du syntes en psykolog kan vre skummelt.

    Bare snakk om det, det hjelper. Ikke vr redd for be andre om hjelp.


     

  • Publisert: 29.11.2016, 21:29
  • Kategori: Personlig
  • 1 kommentarer
  • Uperfekt / perfekt?

  • Publisert: 11.03.2016, 16:31
  • Kategori: Personlig
  • Vi mennesker er ekstremt flinke til kritisere oss selv. Man er sin egen strste kritiker, og finner som oftest feil med seg selv som ingen andre tenker over. Har lest flere innlegg i det siste, der jenter legger ut det uperfekte ved seg selv, snakker om kompleksene sine, og har fokus p det negative. Alle har jo komplekser med seg selv og sin egen kropp, og det er flott at folk tr skrive om det og dele det med offentligheten. Store bloggere legger ut bilder der de har poser under ynene, "sittevalker" og lignende, og skriver lange tekster om sine feil og mangler. Men hvem har ikke det? Og hvorfor skal man alltid fokusere p det negative ved det ytre? Noe alle burde bli flinkere til er se det fine med seg selv, og sette pris p det! Det sette pris p seg selv, og det man er fornyd med ved seg selv er noe man burde vre stolt av, og ikke skjule for andre. Derfor velger jeg gjre det motsatte av slike innlegg som jeg snakker om; der bloggere velger dele sine uperfektheter. Det de disse bloggerne har rett i er at ingen er perfekte, men de glemmer nevne at alle er den mest perfekte utgaven av seg selv, fordi alle er unike og ingen er like.

    Jeg har lagt ved to bilder av meg selv med og uten sminke, og har skrevet ned fem ting som jeg faktisk liker ved mitt eget utseende. Jeg sminker ikke p meg en maske; jeg bruker sminken til gjre det jeg allerede syntes er fint, enda finere. Jeg sier p ingen mte at det jeg syntes er fint med meg selv er noe andre syntes er fint, men det trenger de heller ikke, s lenge jeg er fornyd med det jeg har og den jeg er! 

    ♥ Huden min - Tro det eller ei, men huden min er noe av det jeg pleide  hate mest med meg selv. Jeg har slitt med uren hud siden jeg gikk i 7 klasse, og p et tidspunkt i tenrene ble det et s stort problem for meg, at jeg valgte ty til medikamenter. Siden jeg vet hvor ille utgangspunktet mitt har vrt, s er jeg veldig fornyd med huden min idag. Den er ikke perfekt; jeg har fortsatt arr, rdhet og noen kviser her og der, men all over er jeg kjempe fornyd! Liker huden min bedre n enn jeg noen gang har gjort. 

    yenbryna mine - Det er veldig in ha slike "insta-bryn", som man ser bilder av over alt p nettet. Jeg har deffinitivt ikke slike bryn, noe jeg er veldig fornyd med. Jeg syntes slike bryn er fine, men ikke p meg. Jeg liker mye bedre ha en naturlig form og farger dem inn med en farge som matcher den naturlige fargen brynene mine allerede har. P dager jeg velger g uten sminke hender det jeg bare fyller inn bryna litt, noe som fr meg til fle meg ekstra fresh!

    ♥ Leppene mine - Jeg er egentlig ganske fornyd med leppene mine. Jeg syntes de har en fin og lys rosafarge, og liker formen p dem. Jeg har (som flere har ppekt) veldig liten overleppe, men det syntes jeg ikke gjr noe, for underleppa mi gjr opp for det, haha! Ikke noe Kylie Jenner-lips p meg, men det har jeg heller ikke behovet for. Syntes leppene mine er fine som de er, og ville aldri endret p dem annet enn ta p litt leppestift.

    ♥ Ansiktsformen min - Jeg har det man kaller en oval ansiktsform. Jeg har et relativt rundt ansikt, men syntes det kler meg og personligheten min. Jeg har ikke hye og spisse kinnben, eller noe markert kjeve, som sikkert hadde ftt meg til se litt mer elegant eller "tff" ut. Men det er jo ikke meg! Ansiktet mitt er mer "stt og uskyldig", og det passer personligheten min veldig bra i noen situasjoner, men kan overraske i andre. 

    ♥ Smilet mitt - Jeg burde egentlig g og smile hele tiden, for det har blitt brukt alt for mye penger p gi meg det gliset jeg har idag. Reggisen fikk rettet opp tenna som var kastet inn i munn p meg, og idag sitter jeg igjen med noe jeg er veldig fornyd med. Igjen, med tanke p slik det var fr, syntes jeg selv at jeg ikke kunne hatt noe finere tenner eller smil enn det jeg har idag.

    Hva liker du aller best ved ditt eget ytre? 

    - Stine 

  • Publisert: 11.03.2016, 16:31
  • Kategori: Personlig
  • 8 kommentarer
  • Drlig dag, ikke drlig liv

  • Publisert: 05.03.2016, 15:55
  • Kategori: Personlig
  • Vi har alle dager som er vanskeligere enn andre. Noen dager vkner man opp med en tunghet som man skulle vrt foruten, og vil kanskje bare sove seg gjennom hele dagen. Enkelte ganger er det vanskelig  sette fingeren p hvorfor man vkner s melankolsk og tungsinnet; det er rett og slett bare en drlig dag. De fleste har kjent p denne flelsen, og det er flere mter takle situasjonen p. Noen vil kanskje gjre som sagt: Legge seg til sove igjen, og hpe p vkne opp med et lettere sinn. S har man de som kommer seg gjennom dagen, haler og sliter, og klarer ikke se noe positivt. Til slutt har man de som klarer ignorere tungheten; de som snur dagen til en god og positiv. 

    Det er lett falle i fella - tenke det verste bestandig. Om dagen igr var drlig, hvorfor skal morgendagen bli s mye bedre? Det kan bde vre fristende og enklest lulle seg selv inn i tungheten, falle for fristelsen og syntes synd p seg selv, selv om man ikke har en god nok grunn til det. Noen ganger fles det bare godt ha det litt vondt, men det er viktig ikke gjre dette til en vane. Det er helt menneskelig ha drlige dager, eller dager som er tyngre komme seg gjennom. Det er derfor viktig tenke p at om man har en drlig dag, s betyr ikke det at dagene som flger trenger vre like drlige. Man burde ta et valg p gjre hver eneste dag bedre enn det den igr var. Det er kun en selv som kan ta dette valget, for om man lar andre mennesker styre lykken i hverdagen, vil man ha flere drlige dager enn gode. Det er viktig ta ansvar for sin egen lykke, uansett hvor vanskelig det kan kjennes enkelte dager. Det er likevel lov ha det vondt i blant, eller ha en drlig dag. Men det skal ikke stopp en fra ha en god dag neste morgen. Det er kun en drlig dag, det er ikke et drlig liv. 

    - Stine 

  • Publisert: 05.03.2016, 15:55
  • Kategori: Personlig
  • 2 kommentarer
  • Er du bedre enn deg selv?

  • Publisert: 20.02.2016, 17:24
  • Kategori: Personlig

  • Skjnnhetspresset er noe jeg kjenner sterkt p, i likhet med veldig mange andre jenter. Det jeg ofte glemmer er at jeg er med p skape dette presset, om ikke for s mange andre rundt meg, s skaper jeg det for meg selv. Det er ikke samfunnets skyld at jenter (og gutter) fler de m se "perfekte" ut, eller at det er et bestemt utseendet som er rett eller galt. Det er nemlig hvert enkeltmenneske sin skyld. Det jeg tenker om meg selv, og de sammenligningene jeg gjr av meg selv med andre, er kun min egen feil. Det er min skyld at jeg ikke syntes jeg er pen eller bra nok, eller lever opp til "idealet" som jeg har laget. Det er bare min egen skyld at jeg aksepterer skjnnheten som blir presentert p catwalker, i reklamer og lignende. Det er min skyld at jeg velger bli pvirket av andre mennesker, modeller med slanke ben, jenter med langt og tykt hr, og s videre. Selv om "alle" modeller er slanke og ser bra ut, betyr ikke det at jeg m se slik ut. For jeg er ingen modell, og jeg har ingn nsker om vre en modell heller. S hvorfor skaper jeg presset om se "perfekt" ut, for min egen del? Og hvorfor tenker s mange andre jenter akkurat det samme som jeg gjr? 

    Vi er selvopptatte og egoistiske ungdommer. Vi setter oss selv fr alle andre, og klarer ikke glede oss p andres vegne, p likhet som vi klarer glede oss over vre egne gleder. Jeg har selv tatt meg selv i se p ei jente og tenke at hun er pen, jeg gjr det av beundring og misunnelse, ikke noen annen grunn. Jeg er ikke glad p hennes vegne, jeg tenker ikke umiddelbart over at hun kanskje sliter med slike tanker som jeg sliter meg. I mine yne er hun kanskje et ideal, mens i hennes egne yne lever hun ikke opp til sitt eget ideal. 

    Jeg vet jeg ikke har det jeg ser p og definerer som "drmme-kroppen": Jeg har ikke store pupper, perfekt hud, lange ben eller "cheekbones on fleek". Jeg er klar over det, og den eneste som minner meg p dette er meg selv! Hvorfor gjr jeg dette? Hvorfor drar jeg meg selv ned? Hvorfor har jeg ikke trodd p andre nr de har kalt meg vakker eller fin? Jeg er jo det, mange mennesker er det. Jeg har kanskje ikke bestandig et vakkert ytre, men jeg vet jeg har et vakkert indre. Jeg er et godt menneske; jeg setter andre foran meg selv, jeg er snill og omtenksom, jeg stiller opp for vennene mine, jeg er pliktoppfyllende og inteligent. Dette er noe jeg glemmer nr jeg daglig tenker p "feilene" mine, eller min "ufullkommenhet". Det er ikke bare jeg som m bli flinkere til skryte av meg selv, dette er noe alle burde gjre oftere! Det er ikke noe galt i gi seg selv ros!

    Noe jeg har lrt opp gjennom rene er at man m ha litt selvironi, og bruke den for det den er verdt. Jeg har for eksempel veldig sm lillefingre, noe mange syntes er ekstremt festelig tulle med, s istede for gjemme dem bort, hvorfor ikke bare le med? Det hender jeg slenger noe som "de har faktisk vokst en millimeter siden sist gang!" om noen kommenterer det. Har lrt meg til syntes det er gy selv. Det er flere ting jeg ikke setter s stor pris p nr det kommer til utseendet mitt. Likevel har jeg ikke lyst til endre p det. Jeg nekter legge meg under kniven, for da ville jeg gtt i mot alt jeg str for. Nr alt kommer til alt s er jeg tilfreds med det jeg har, og det er noe jeg burde minne meg selv p litt oftere.

    Sett pris p det du har, og den du er, for ingen er lik deg. Det er akkurat det som er vakkert.

    - Stine 

  • Publisert: 20.02.2016, 17:24
  • Kategori: Personlig
  • 1 kommentarer
  • Doner hr til barn og unge med kreft og alopecia!

  • Publisert: 12.02.2016, 13:28
  • Kategori: Personlig
  • Har du noen gang tenkt p hvor heldig du er som har hr? Det er s lett ta for gitt det ha hr p hode, og det kunne stelle en frisyre. Det er mange der ute som ikke har denne gleden, eller som har blitt fratatt den. Det miste hret sitt; kjenne hrlokkene glimed fingrene nr man drar gjennom hret, m vre skremmende... Jeg fler meg utrolig heldig som har hr, og bestemte meg derfor dele litt med meg. Jeg klippet bort hele lengden min og endte opp med skulderkort hr her om dagen, noe som gjorde at nesten halvparte av hret mitt ble klippet bort. Istede for kaste bort det jeg ikke lenger vil ha, s bestemte jeg meg for ta vare p en hestehale av mitt gamle hr. Flere centimeter av det bortklippede hret ligger n i en pose, som jeg skal sende til en organisasjon som tar i mot hr-donasjoner, og produserer parykker for barn og unge som har mistet hret sitt, enten av kreft eller andre grunner.

    Om du ogs nsker donere bort hr er det flere organisasjoner som gjr dette! Her er to: Appollo, nglehr

    Noe tenke p til neste gang man har et frisrbesk; hper flere nsker donere hr!!!

    - Stine

  • Publisert: 12.02.2016, 13:28
  • Kategori: Personlig
  • 9 kommentarer
  • Da mamma fikk kreft

  • Publisert: 04.02.2016, 19:55
  • Kategori: Personlig
  • I dette innlegget kommer jeg til dele tanker og flelser som jeg ikke klart dele p den tiden de ble tenkt og flt. Men n, etter nesten tre r, fler jeg meg klar for dele dem. Jeg er sikker p dette er tanker andre kan kjenne seg igjen i, og hadde jeg lest noe lignende da jeg stod midt i dette, hadde jeg kanskje ikke flt meg s misforsttt og alene. Vi leser og hrer s mange historier om og fra kreftrammede, men deres prrende sitter ofte tause igjen. Dette er i alle fall min historie gjennom og etter tiden da moren min fikk kreft. Jeg trenger rett og slett f dette ut, for min egen del. 


    Jeg husker de nettende da jeg grt meg selv i svn. Jeg hadde grtt megselv i svn fr, men ikke p denne mten. Jeg hadde ikke grtt fordi jeg var redd for at nr jeg vknet, s ville en av mine nrmeste vre borte. Jeg hadde mareritt, noe jeg i perioder fortsatt er plaget av. Jeg mistet hpet, mistet motivasjonen, mistet venner. Noe jeg aldri mistet var styrken; jeg sluttet aldri kjempe for Mammaen min ♥

    Kreft er helt jvlig! Nei, kalle det jvlig er en underdrivelse... Det finnes rett og slett ingen ord sterke nok til beskrive kreft. Men kreft eksisterer, og det finnes dessverre ingen kur for det enda. Jeg kan ikke veldig mye om kreft, noe jeg hper jeg aldri kommer til mtte kunne heller. Dessverre s kan Mamma en del, noe som gjr at jeg kanskje vet en ting eller to mer enn en vanlig mann p gata. Jeg husker enda dagen Mamma kom hjem fra en sjekk p sykehuset. Jeg stod p kjkkenet og laget middag sammen med en av mine bestevenninner, vi lo og tyset. S ble alt brtt alvorlig. Mamma kom inn dren og jeg s det var noe galt. "Hva skjer?" Spurte jeg, og Mamma fikk vinket pappa med inn p kjkkenet, fr hun sa det ingen vil si, eller hre fra en person man elsker himmelhyt; "Jeg har kreft". Jeg trodde ikke p henne frst, s jeg kikket bare bort p venninna mi og lo, og tenkte at dette var en av mamma's drlige spker. Venninna mi lo ikke, Mamma eller Pappa gjorde heller ikke det, s jeg stoppet brtt opp og visste ikke hva jeg skulle si. Mamma begynte forklare, men jeg fikk ikke med meg mye. Jeg mtte sprre henne flere ganger om hun virkelig hadde kreft, og selv ikke da gikk det opp for meg. Den ettermiddagen var starten p noen lange mneder med oppturer og nedturer. 

    Dagen etter den store (grusome) nyheten ville jeg ikke p skolen, men jeg dro likevel. Jeg hadde bedt venninna mi om ikke fortelle det til noen enda, for det var noe jeg ville gjre selv. Vennene mine har alltid hatt et godt forhold til mamma; hun ler og tuller, og er en de fler er lett snakke med. Jeg har verdens kuleste og steste mor, har jeg blitt fortalt, og det er slettes ikke tull! S det skulle fortelle venninnene mine at mamma hadde ftt kreft var noe jeg syntes var vanskelig. Jeg gjorde det gradvist. Plutselig bare datt det ut av meg mens jeg gikk til skapet med en venninne, mens jeg skrev det p melding til en annen. Jeg var veldig stille dagene etter jeg hadde fortalt det, for jeg flte nemlig ikke at det var rett av meg ha det bra. Hver gang jeg lo s tenkte jeg p mamma som l hjemme og var redd, eller som satt p sykehuset med grten i halsen. Jeg fikk skyldflelse av ha det gy nr jeg visste at hun ikke hadde det. 

    Etter en stund gikk det seg til nr det kom til skolen. Lrerne ble informert om situasjonen med mamma, og at det pvirket meg. Jeg fikk litt spesialbehandling i en periode, noe jeg idag ikke vet om jeg syntes er positivt eller negativt. Jeg husker da en klassekamerat spurte meg om hvorfor jeg fikk utsatt en engelsk-presentasjon, og syntes det var urettferdig. Jeg turte ikke si sanheten; at jeg hadde brukt tiden min til tenke alt for mye p dden, isolere meg selv inne p soverommet og grte av redsel for miste mammaen min. Ettersom ukene gikk ble det verre og verre. Mamma begynte p cellegift og det var forferdelig se hvordan hun ble svakere og svakere. Hret hennes begynte falle av, s mamma bestemte seg for barbere det bort. Jeg husker hun stod p badet med barbermaskinen til pappa. Hun begynte barbere seg, men klarte det ikke p grunn av trene. Jeg kan tenke meg at hun s seg selv i speilet og s en person hun aldri trodde hun kom til se, noe som m ha skremt henne grusomt mye. Det endte med at jeg mtte barbere av henne hret. Det myke og mrke hret hennes falt i sm tuster rundt fttene vre, mens vi grt sammen. Nr en person mister hret sitt s mister personen ogs en del av sin identitet. Men jeg husker at jeg syntes at mamma var like vakker som hun alltid hadde vrt. Hun s ikke ut som hun pleide, men hun var fortsatt deg gode moren hun alltid hadde vrt, og det gjorde at skjnnheten hennes fortsatte skinne. se mamma i et s vankselig yeblikk var veldig tft. Jeg har fortsatt bildene brent inn i hodet p meg, og jeg kan hre trene falle selv den dag idag. Jeg er likevel veldig glad for at jeg kunne vre med mamma gjennom denne situasjonen, for sammen flte vi oss litt sterkere i vr srbarhet. 

    Mamma brukte ikke ofte parykk, men her ser dere henne prve parykken for frste gang

    se noen man elsker forandre seg bde fysisk og psykisk er merkelig, p godt og vondt. Jeg s mamma ligge dag ut og dag inn i senga si, mens hun stirret i taket. Jeg syntes det var vanskelig se henne slik, og ikke den sprudlende og overglade personen hun pleide vre. Jeg og mamma snakket masse sammen, og jeg tror at vi begge hadde utbytte av det. Jeg kunne ikke klare sette meg inn hvordan hun hadde det, men redselen hennes for d var noe jeg ogs fikk kjenne p. Jeg var redd for sove, for jeg var redd for at hun kom til d mens jeg sov. Jeg passet alltid p si "jeg elsker deg" til henne fr jeg la meg, og l ofte flere timer vken fr jeg tilslutt var for utmattet og bare sovnet. Jeg vknet av mareritt, noe jeg gjr fortsatt gjr en sjelden gang, for redselen for miste henne er like sterk enda. I perioden Mamma hadde kreft skjnte jeg virkelig hvor avhengig jeg er av henne. Jeg kunne ikke se for meg bare ha en pappa, det ble uvirkelig for meg. Selv idag sliter jeg veldig med disse tankene. Enkelte dager klarer jeg ikke holde maska. Denne redselen er en strre del av meg enn jeg trodde den skulle vre, og det er svrt f som vet om den, fordi jeg syntes dt er vanskelig snakke om. Det er ikke noe jeg liker snakke om heller, for som veldig mange tenker nr jeg sier "jeg er redd for at mamma skal d", s er det at jeg er en mamma-dalt. Ja, jeg er vel kanskje de, og godt er det! Jeg har en mamma jeg elsker, og som elsker meg like hyt tilbake, s selvflgelig setter jeg pris p henne! Likevel er det flere som ikke forstr dette, og det er umulig forklare for en som ikke har flt slik kjrlighet. Det nesten miste den viktigste personen i livet mitt har virkelig pnet ynene mine, og ikke minst hjertet mitt.


    Selv om dagene var tunge hadde vi ogs mange fine stunder. Mamma klarer alltid se det positive i situasjoner. Vi hadde hverandre. 

    Det er veldig vanskelig takle kreft, selvflgelig for pasienten selv, og for de prrende. Disse to situasjonene kan nesten ikke sammenlignes, og jeg klarer ikke sette meg inn i livet til en som mtte vre s uheldig ha kreft. Jeg kan derimot sette meg inn i hvordan en prrende har det, men det kunne jeg ikke p samme mte fr mamma ble syk. Jeg hrte om andre som hadde besteforeldre eller oldeforeldre som var veldig syke, og syntes synd p dem. Men hva kan man gjre? N kjenner jeg det stikker i hjertet om noen forteller meg at noen som er i deres slekt er syke. N tenker jeg at "det kunne vrt min slekt. Det kunne vrt mamma eller pappa". Jeg har ingen miste, og det har ingen andre her i verden heller. Det se ting fra en annen sin side eller kjenne deres smerte kan vre vanskelig, men det er noe jeg gjr mye lettere n enn fr. Jeg bryr meg rett og slett mer. Da mamma var p sitt vrste hadde jeg veldig f personer rundt meg dele dette med. De som jeg hadde sett p som mine beste venninner, som hadde fulgt meg i flere r, de var ikke der for meg lenger. Flere kuttet kontakt, eller ga opp finne p noe med meg. De forstod rett og slett ikke frykten eller sorgen min. Jeg klandrer dem ikke for det, for de viste sikkert ikke bedre selv. Det er vanskelig vite hva man skal si i en slik situasjon. Jeg beholdt heldigvis de gode vennene, og etter den vrste tiden var over kom mine "gamle" venner tilbake ogs. Det var flere av dem som hadde innsett at de ikke hadde vrt der for meg. Det gjorde vondt der og da, men jeg har lrt av deres feil; jeg kommer aldri til la en venninne eller kompis st alene med en slik redsel eller sorg, fordi jeg vet akkurat hvordan det fles st alene med det. 

    Idag gr det bedre med mamma. Hun er fortsatt i behandling, men det er ikke snakk om strling eller cellegift. Hun har ftt hret tilbake, og det er helt annerledes enn det det var da det falt av. Hun har ftt yebryn tilbake, og yevipper. Vi var ikke klar over at man mistet ALT hr! Mamma, selvironisk som hun er, hadde klaget til en lege over hrtapet sitt. "Det er for galt at jeg mister alt hr p hodet, yenvipper og yenbryn, men fortsatt har hr p leggene! Det er jo det hret jeg vil miste!". Mamma klarer alltid vre litt tysete om ting, og jeg tror det er det som hjelp henne mye i situasjoner p sykehusene hun var p, eller nr hun mtte kjentfolk p butikken som lurte p hvordan det gikk med henne. Tenk s lei man blir av fortelle om kreft om igjen og om igjen, og der str man helt naken i ansiktet; ikke hr noen steder.... bare p leggene. 

    Mamma er mamma igjen, riktignok en mye klokere og tlmodig verson av seg selv. Og en mye slappere. Kreften gjorde at hun fikk et utmattelsessyndrom, som hun kommer til slite med resten av livet. Det er dager hun nesten ikke kommer seg opp av sengen. Kroppen er rett og slett utslitt etter all kjempingen og behandlingene hun har vrt gjennom. Cellegiften dreper jo ogs gode celler, og strlingen skader indre organer. Men annet enn det er hun "frisk". Hun er virkelig en fighter, som er i fulltidsjobb, og at-p-til en fulltidsjobb som en god mor. Etter alt mamma og jeg (og resten av familien) har gtt gjennom sammen s er hun mitt forbilde og min beste venn. Til tider var det hun som trstet meg gjennom denne tiden, selv om det burde vrt omvendt. 

    Det finnes fortsatt dager som det er vanskelig for meg takle denne frykten for miste henne, og den vil vre der til siste dag. Jeg er bare glad jeg enda har henne, men tar ikke denne gleden for gitt, som veldig mange andre gjr. Det vite at jeg en dag kommer til miste mamma, mest sansynlig til kreft, er en veldig vondt flelse. Vi vet ikke nr dette skjer. Det kan vre om ett r, eller om ti, og det er akkurat denne usikkerheten jeg sliter med takle. Jeg vet at mange ser p meg som en sterk og glad jente, og det er jeg ogs veldig ofte, men jeg er ikke sterkere enn mitt svakeste ledd. Alle har ting de sliter med, og dette er en av mine. 

    Jeg ville skrive dette innlegget for fortelle andre hvordan det fles fra en prrendes side. Har snakket med andre som er prrende der en av deres nrmeste har kreft, og de fler seg glemt og lite forsttt, noe jeg ogs gjorde i en periode. Slik var alts min opplevelse av noen grusomme mneder. Kanskje dette vil hjelpe andre forst hvordan en tid som denne kan fles, og sette ting i perspektiv. Vr glad i de rundt deg, for du vet aldri nr de plutselig ikke er der lenger... 

    - Stine 

  • Publisert: 04.02.2016, 19:55
  • Kategori: Personlig
  • 5 kommentarer