hits

Veien til noe bedre

  • Publisert: 29.11.2016, 21:29
  • Kategori: Personlig
  • For bare noen mneder siden var jeg p et helt annet sted psykisk enn det jeg er n. Jeg skrev i vinter et innlegg der jeg fortalte om da moren min i 2013 fikk kreft, og hvordan jeg opplevde dette. Jeg skrev om mine tanker gjennom denne tiden, og tankene jeg hadde i etterkant. Jeg skrev avsluttningsvis at kreften til mamma var noe som fortsatt preget meg, og det har ikke endret seg, noe det heller ikke kommer til gjre. Men idag er mine tanker rundt kreften litt annerledes enn det var for noen mneder siden. Jeg tenkte derfor skrive litt om "den psykiske reisen" som skjedde inni meg.

    De frste mnedene etter at mamma ble pvist kreften var de tffeste. P et punkt flte jeg meg psykisk syk. De negative tankene var altoppslukende, og dagene mine var svarte. Jeg klarte ikke dra megselv opp, eller gjre det beste ut av dagene mine. Hver minste ting ble en vanskelighet, og alt jeg tenkte var farget av en indre uro og frykt. Jeg tenker n at denne uroen bunner i angst og frykt for miste mamma, og dden generelt. For det var ikke bare mammas dd jeg tenkte p, tankene svirret ogs rundt alle andres dd. 

    Tenk nr pappa dr. Tenk nr hele familien min er borte, og jeg bare har meg selv. Tenk nr jeg dr.

    Jeg hadde tanker som skremte meg. Tanker om dagen og mareritt om natten. Det var vanskelig skille virkelighet fra fantasi, for flelsene mine var s sterke. Jeg grt hver gang jeg tenkte at det var en sjanse for at mamma kom til d av kreft, og jeg tenkte det s mye og ofte at jeg til slutt trodde p meg selv. Jeg trodde mamma kom til d, men visste ikke nr. Jeg har hele tiden tenkt at mamma kommer til d av kreft, men jeg kom til et punkt der jeg klarte tenke at; ja, hun kommer til d, kanskje av kreft, eller av noe annet, men jeg vet ikke nr. Jeg klarte tenke at det er en mye strre sjanse for at mamma kommer til leve et langt og godt liv. Det tok meg ganske lang tid komme til dette punktet, og jeg klarte ikke komme meg dit alene, men endelig er jeg her. 

    Jeg orket ikke sitte alene med tanker og frykt. Jeg ville ikke vkne hver natt av mareritt.

    I februar i r bestemte jeg meg for snakke med en psykolog. Jeg hadde blitt anbefalt snakke med en psykolog tidligere. Det tok meg likevel nesten tre r innse at det be om hjelp til sortere tanker ikke er en skam. Det er ikke skamfullt   be om hjelp. Det er ingen skam i snakke med en psykolog om man har behov for det. Det be om hjelp er en seier, det er slik jeg ser p det n. Endelig turte jeg  pne meg helt, og hjelpe meg selv. Det var nervepirrende og veldig vanskelig. Jeg husker at jeg grt mye under min frste time. Det var ikke s vanskelig i starten da vi bare snakket om meg. Men da hun begynte bevege seg over p temaet om kreft og moren min, kjente jeg en klump vokse i halsen min. Jeg prvde svelge unna, men det nyttet ikke. Trene trillet og flere papir-lommetrkler ble brukt. Tenk at det snakke med en fremmed kunne vre s vanskelig. Jeg husker ikke s mye av den frste timen. Jeg husker bare at jeg falt ned i kjelleren s fort jeg kom meg ut i bilen; jeg hulket og grt, og ringte til mamma. Jeg fikk tatt meg sammen nok til kjre hjem, og da jeg kom inn til mamma presset grten p igjen. Jeg klarte ikke gjre det jeg hadde tenkt til den dagen. Etter ha gravd opp i fortiden og vonde tanker ble jeg satt ut og skremt.

    De neste timene hos psykologen var enklere. Jeg pnet meg fort og ble komfortabel med snakke med en som ikke hadde kjennskap til meg og familien min fra fr av. Jeg gikk ikke mange timene - ble ferdig fr hst og skolestart. P den korte tiden fikk jeg lre teknikker for hvordan jeg kan endre tankesettet mitt. Jeg gjorde ulike oppgaver som skulle gjre det lettere for meg vite hva som gjorde at jeg var trist og lei meg. Jeg skrev ned hver gang jeg var trist, og tankene jeg hadde der og da. Jeg skrev ned nr jeg vknet av mareritt. Psykologen viste meg kognitive metoder som kunne hjelpe meg sortere bort vonde tanker. All redsel og angst bunnet i tankegangen min, og etter en kombinasjon av psykologtimene og skriving ble marerittene frre. Jeg hadde ikke like mange mrke dager, og ting ble litt lettere og lyst for meg. Jeg klarte la vre tenke p kreft og dd, og om jeg tenkte p det s klarte jeg tenke meg ferdig for en stund.

    Redselen og angsten var ikke lenger altoppslukende. 

    Etter redsel, trer og skam, s har jeg kommet meg godt p vei. Jeg har lrt at det be om hjelp ikke er en svakhet, det er heller en styrke. Det ha det vanskelig og vondt det er helt normalt, men det reise seg fra depressive tanker og angst er det ikke like mange som klarer. Det er en vei g, og jeg er kanskje halvveis. Alle har sitt. Kreften til mamma preger meg, men ikke p samme mte, og heller ikke like sterkt som den gjorde tidligere i r. Jeg kan n si at jeg har det n veldig bra. Klart, alle har drlige dager innimellom, men det er en egenskap som hrer til mennesket. Jeg er et menneske, ingen robot.

    Jeg ville skrive dette innlegget for vre pen og rlig. Det er ingen skam i be om hjelp om man har det vanskelig, slik jeg trodde da jeg hadde det vondt. Det hjelper pne seg. Bry deg om deg selv og ditt eget beste, og ikke sl noe fra deg fr du har prvd. Barn og unge har ogs helsesster sttte seg til, som er et tilbud p alle skoler. Snakk med legen din, om du syntes en psykolog kan vre skummelt.

    Bare snakk om det, det hjelper. Ikke vr redd for be andre om hjelp.


     

  • Publisert: 29.11.2016, 21:29
  • Kategori: Personlig
  • 1 kommentarer