hits

Er du bedre enn deg selv?

  • Publisert: 20.02.2016, 17:24
  • Kategori: Personlig

  • Skjnnhetspresset er noe jeg kjenner sterkt p, i likhet med veldig mange andre jenter. Det jeg ofte glemmer er at jeg er med p skape dette presset, om ikke for s mange andre rundt meg, s skaper jeg det for meg selv. Det er ikke samfunnets skyld at jenter (og gutter) fler de m se "perfekte" ut, eller at det er et bestemt utseendet som er rett eller galt. Det er nemlig hvert enkeltmenneske sin skyld. Det jeg tenker om meg selv, og de sammenligningene jeg gjr av meg selv med andre, er kun min egen feil. Det er min skyld at jeg ikke syntes jeg er pen eller bra nok, eller lever opp til "idealet" som jeg har laget. Det er bare min egen skyld at jeg aksepterer skjnnheten som blir presentert p catwalker, i reklamer og lignende. Det er min skyld at jeg velger bli pvirket av andre mennesker, modeller med slanke ben, jenter med langt og tykt hr, og s videre. Selv om "alle" modeller er slanke og ser bra ut, betyr ikke det at jeg m se slik ut. For jeg er ingen modell, og jeg har ingn nsker om vre en modell heller. S hvorfor skaper jeg presset om se "perfekt" ut, for min egen del? Og hvorfor tenker s mange andre jenter akkurat det samme som jeg gjr? 

    Vi er selvopptatte og egoistiske ungdommer. Vi setter oss selv fr alle andre, og klarer ikke glede oss p andres vegne, p likhet som vi klarer glede oss over vre egne gleder. Jeg har selv tatt meg selv i se p ei jente og tenke at hun er pen, jeg gjr det av beundring og misunnelse, ikke noen annen grunn. Jeg er ikke glad p hennes vegne, jeg tenker ikke umiddelbart over at hun kanskje sliter med slike tanker som jeg sliter meg. I mine yne er hun kanskje et ideal, mens i hennes egne yne lever hun ikke opp til sitt eget ideal. 

    Jeg vet jeg ikke har det jeg ser p og definerer som "drmme-kroppen": Jeg har ikke store pupper, perfekt hud, lange ben eller "cheekbones on fleek". Jeg er klar over det, og den eneste som minner meg p dette er meg selv! Hvorfor gjr jeg dette? Hvorfor drar jeg meg selv ned? Hvorfor har jeg ikke trodd p andre nr de har kalt meg vakker eller fin? Jeg er jo det, mange mennesker er det. Jeg har kanskje ikke bestandig et vakkert ytre, men jeg vet jeg har et vakkert indre. Jeg er et godt menneske; jeg setter andre foran meg selv, jeg er snill og omtenksom, jeg stiller opp for vennene mine, jeg er pliktoppfyllende og inteligent. Dette er noe jeg glemmer nr jeg daglig tenker p "feilene" mine, eller min "ufullkommenhet". Det er ikke bare jeg som m bli flinkere til skryte av meg selv, dette er noe alle burde gjre oftere! Det er ikke noe galt i gi seg selv ros!

    Noe jeg har lrt opp gjennom rene er at man m ha litt selvironi, og bruke den for det den er verdt. Jeg har for eksempel veldig sm lillefingre, noe mange syntes er ekstremt festelig tulle med, s istede for gjemme dem bort, hvorfor ikke bare le med? Det hender jeg slenger noe som "de har faktisk vokst en millimeter siden sist gang!" om noen kommenterer det. Har lrt meg til syntes det er gy selv. Det er flere ting jeg ikke setter s stor pris p nr det kommer til utseendet mitt. Likevel har jeg ikke lyst til endre p det. Jeg nekter legge meg under kniven, for da ville jeg gtt i mot alt jeg str for. Nr alt kommer til alt s er jeg tilfreds med det jeg har, og det er noe jeg burde minne meg selv p litt oftere.

    Sett pris p det du har, og den du er, for ingen er lik deg. Det er akkurat det som er vakkert.

    - Stine 

  • Publisert: 20.02.2016, 17:24
  • Kategori: Personlig
  • 1 kommentarer
  • Doner hr til barn og unge med kreft og alopecia!

  • Publisert: 12.02.2016, 13:28
  • Kategori: Personlig
  • Har du noen gang tenkt p hvor heldig du er som har hr? Det er s lett ta for gitt det ha hr p hode, og det kunne stelle en frisyre. Det er mange der ute som ikke har denne gleden, eller som har blitt fratatt den. Det miste hret sitt; kjenne hrlokkene glimed fingrene nr man drar gjennom hret, m vre skremmende... Jeg fler meg utrolig heldig som har hr, og bestemte meg derfor dele litt med meg. Jeg klippet bort hele lengden min og endte opp med skulderkort hr her om dagen, noe som gjorde at nesten halvparte av hret mitt ble klippet bort. Istede for kaste bort det jeg ikke lenger vil ha, s bestemte jeg meg for ta vare p en hestehale av mitt gamle hr. Flere centimeter av det bortklippede hret ligger n i en pose, som jeg skal sende til en organisasjon som tar i mot hr-donasjoner, og produserer parykker for barn og unge som har mistet hret sitt, enten av kreft eller andre grunner.

    Om du ogs nsker donere bort hr er det flere organisasjoner som gjr dette! Her er to: Appollo, nglehr

    Noe tenke p til neste gang man har et frisrbesk; hper flere nsker donere hr!!!

    - Stine

  • Publisert: 12.02.2016, 13:28
  • Kategori: Personlig
  • 9 kommentarer
  • Da mamma fikk kreft

  • Publisert: 04.02.2016, 19:55
  • Kategori: Personlig
  • I dette innlegget kommer jeg til dele tanker og flelser som jeg ikke klart dele p den tiden de ble tenkt og flt. Men n, etter nesten tre r, fler jeg meg klar for dele dem. Jeg er sikker p dette er tanker andre kan kjenne seg igjen i, og hadde jeg lest noe lignende da jeg stod midt i dette, hadde jeg kanskje ikke flt meg s misforsttt og alene. Vi leser og hrer s mange historier om og fra kreftrammede, men deres prrende sitter ofte tause igjen. Dette er i alle fall min historie gjennom og etter tiden da moren min fikk kreft. Jeg trenger rett og slett f dette ut, for min egen del. 


    Jeg husker de nettende da jeg grt meg selv i svn. Jeg hadde grtt megselv i svn fr, men ikke p denne mten. Jeg hadde ikke grtt fordi jeg var redd for at nr jeg vknet, s ville en av mine nrmeste vre borte. Jeg hadde mareritt, noe jeg i perioder fortsatt er plaget av. Jeg mistet hpet, mistet motivasjonen, mistet venner. Noe jeg aldri mistet var styrken; jeg sluttet aldri kjempe for Mammaen min ♥

    Kreft er helt jvlig! Nei, kalle det jvlig er en underdrivelse... Det finnes rett og slett ingen ord sterke nok til beskrive kreft. Men kreft eksisterer, og det finnes dessverre ingen kur for det enda. Jeg kan ikke veldig mye om kreft, noe jeg hper jeg aldri kommer til mtte kunne heller. Dessverre s kan Mamma en del, noe som gjr at jeg kanskje vet en ting eller to mer enn en vanlig mann p gata. Jeg husker enda dagen Mamma kom hjem fra en sjekk p sykehuset. Jeg stod p kjkkenet og laget middag sammen med en av mine bestevenninner, vi lo og tyset. S ble alt brtt alvorlig. Mamma kom inn dren og jeg s det var noe galt. "Hva skjer?" Spurte jeg, og Mamma fikk vinket pappa med inn p kjkkenet, fr hun sa det ingen vil si, eller hre fra en person man elsker himmelhyt; "Jeg har kreft". Jeg trodde ikke p henne frst, s jeg kikket bare bort p venninna mi og lo, og tenkte at dette var en av mamma's drlige spker. Venninna mi lo ikke, Mamma eller Pappa gjorde heller ikke det, s jeg stoppet brtt opp og visste ikke hva jeg skulle si. Mamma begynte forklare, men jeg fikk ikke med meg mye. Jeg mtte sprre henne flere ganger om hun virkelig hadde kreft, og selv ikke da gikk det opp for meg. Den ettermiddagen var starten p noen lange mneder med oppturer og nedturer. 

    Dagen etter den store (grusome) nyheten ville jeg ikke p skolen, men jeg dro likevel. Jeg hadde bedt venninna mi om ikke fortelle det til noen enda, for det var noe jeg ville gjre selv. Vennene mine har alltid hatt et godt forhold til mamma; hun ler og tuller, og er en de fler er lett snakke med. Jeg har verdens kuleste og steste mor, har jeg blitt fortalt, og det er slettes ikke tull! S det skulle fortelle venninnene mine at mamma hadde ftt kreft var noe jeg syntes var vanskelig. Jeg gjorde det gradvist. Plutselig bare datt det ut av meg mens jeg gikk til skapet med en venninne, mens jeg skrev det p melding til en annen. Jeg var veldig stille dagene etter jeg hadde fortalt det, for jeg flte nemlig ikke at det var rett av meg ha det bra. Hver gang jeg lo s tenkte jeg p mamma som l hjemme og var redd, eller som satt p sykehuset med grten i halsen. Jeg fikk skyldflelse av ha det gy nr jeg visste at hun ikke hadde det. 

    Etter en stund gikk det seg til nr det kom til skolen. Lrerne ble informert om situasjonen med mamma, og at det pvirket meg. Jeg fikk litt spesialbehandling i en periode, noe jeg idag ikke vet om jeg syntes er positivt eller negativt. Jeg husker da en klassekamerat spurte meg om hvorfor jeg fikk utsatt en engelsk-presentasjon, og syntes det var urettferdig. Jeg turte ikke si sanheten; at jeg hadde brukt tiden min til tenke alt for mye p dden, isolere meg selv inne p soverommet og grte av redsel for miste mammaen min. Ettersom ukene gikk ble det verre og verre. Mamma begynte p cellegift og det var forferdelig se hvordan hun ble svakere og svakere. Hret hennes begynte falle av, s mamma bestemte seg for barbere det bort. Jeg husker hun stod p badet med barbermaskinen til pappa. Hun begynte barbere seg, men klarte det ikke p grunn av trene. Jeg kan tenke meg at hun s seg selv i speilet og s en person hun aldri trodde hun kom til se, noe som m ha skremt henne grusomt mye. Det endte med at jeg mtte barbere av henne hret. Det myke og mrke hret hennes falt i sm tuster rundt fttene vre, mens vi grt sammen. Nr en person mister hret sitt s mister personen ogs en del av sin identitet. Men jeg husker at jeg syntes at mamma var like vakker som hun alltid hadde vrt. Hun s ikke ut som hun pleide, men hun var fortsatt deg gode moren hun alltid hadde vrt, og det gjorde at skjnnheten hennes fortsatte skinne. se mamma i et s vankselig yeblikk var veldig tft. Jeg har fortsatt bildene brent inn i hodet p meg, og jeg kan hre trene falle selv den dag idag. Jeg er likevel veldig glad for at jeg kunne vre med mamma gjennom denne situasjonen, for sammen flte vi oss litt sterkere i vr srbarhet. 

    Mamma brukte ikke ofte parykk, men her ser dere henne prve parykken for frste gang

    se noen man elsker forandre seg bde fysisk og psykisk er merkelig, p godt og vondt. Jeg s mamma ligge dag ut og dag inn i senga si, mens hun stirret i taket. Jeg syntes det var vanskelig se henne slik, og ikke den sprudlende og overglade personen hun pleide vre. Jeg og mamma snakket masse sammen, og jeg tror at vi begge hadde utbytte av det. Jeg kunne ikke klare sette meg inn hvordan hun hadde det, men redselen hennes for d var noe jeg ogs fikk kjenne p. Jeg var redd for sove, for jeg var redd for at hun kom til d mens jeg sov. Jeg passet alltid p si "jeg elsker deg" til henne fr jeg la meg, og l ofte flere timer vken fr jeg tilslutt var for utmattet og bare sovnet. Jeg vknet av mareritt, noe jeg gjr fortsatt gjr en sjelden gang, for redselen for miste henne er like sterk enda. I perioden Mamma hadde kreft skjnte jeg virkelig hvor avhengig jeg er av henne. Jeg kunne ikke se for meg bare ha en pappa, det ble uvirkelig for meg. Selv idag sliter jeg veldig med disse tankene. Enkelte dager klarer jeg ikke holde maska. Denne redselen er en strre del av meg enn jeg trodde den skulle vre, og det er svrt f som vet om den, fordi jeg syntes dt er vanskelig snakke om. Det er ikke noe jeg liker snakke om heller, for som veldig mange tenker nr jeg sier "jeg er redd for at mamma skal d", s er det at jeg er en mamma-dalt. Ja, jeg er vel kanskje de, og godt er det! Jeg har en mamma jeg elsker, og som elsker meg like hyt tilbake, s selvflgelig setter jeg pris p henne! Likevel er det flere som ikke forstr dette, og det er umulig forklare for en som ikke har flt slik kjrlighet. Det nesten miste den viktigste personen i livet mitt har virkelig pnet ynene mine, og ikke minst hjertet mitt.


    Selv om dagene var tunge hadde vi ogs mange fine stunder. Mamma klarer alltid se det positive i situasjoner. Vi hadde hverandre. 

    Det er veldig vanskelig takle kreft, selvflgelig for pasienten selv, og for de prrende. Disse to situasjonene kan nesten ikke sammenlignes, og jeg klarer ikke sette meg inn i livet til en som mtte vre s uheldig ha kreft. Jeg kan derimot sette meg inn i hvordan en prrende har det, men det kunne jeg ikke p samme mte fr mamma ble syk. Jeg hrte om andre som hadde besteforeldre eller oldeforeldre som var veldig syke, og syntes synd p dem. Men hva kan man gjre? N kjenner jeg det stikker i hjertet om noen forteller meg at noen som er i deres slekt er syke. N tenker jeg at "det kunne vrt min slekt. Det kunne vrt mamma eller pappa". Jeg har ingen miste, og det har ingen andre her i verden heller. Det se ting fra en annen sin side eller kjenne deres smerte kan vre vanskelig, men det er noe jeg gjr mye lettere n enn fr. Jeg bryr meg rett og slett mer. Da mamma var p sitt vrste hadde jeg veldig f personer rundt meg dele dette med. De som jeg hadde sett p som mine beste venninner, som hadde fulgt meg i flere r, de var ikke der for meg lenger. Flere kuttet kontakt, eller ga opp finne p noe med meg. De forstod rett og slett ikke frykten eller sorgen min. Jeg klandrer dem ikke for det, for de viste sikkert ikke bedre selv. Det er vanskelig vite hva man skal si i en slik situasjon. Jeg beholdt heldigvis de gode vennene, og etter den vrste tiden var over kom mine "gamle" venner tilbake ogs. Det var flere av dem som hadde innsett at de ikke hadde vrt der for meg. Det gjorde vondt der og da, men jeg har lrt av deres feil; jeg kommer aldri til la en venninne eller kompis st alene med en slik redsel eller sorg, fordi jeg vet akkurat hvordan det fles st alene med det. 

    Idag gr det bedre med mamma. Hun er fortsatt i behandling, men det er ikke snakk om strling eller cellegift. Hun har ftt hret tilbake, og det er helt annerledes enn det det var da det falt av. Hun har ftt yebryn tilbake, og yevipper. Vi var ikke klar over at man mistet ALT hr! Mamma, selvironisk som hun er, hadde klaget til en lege over hrtapet sitt. "Det er for galt at jeg mister alt hr p hodet, yenvipper og yenbryn, men fortsatt har hr p leggene! Det er jo det hret jeg vil miste!". Mamma klarer alltid vre litt tysete om ting, og jeg tror det er det som hjelp henne mye i situasjoner p sykehusene hun var p, eller nr hun mtte kjentfolk p butikken som lurte p hvordan det gikk med henne. Tenk s lei man blir av fortelle om kreft om igjen og om igjen, og der str man helt naken i ansiktet; ikke hr noen steder.... bare p leggene. 

    Mamma er mamma igjen, riktignok en mye klokere og tlmodig verson av seg selv. Og en mye slappere. Kreften gjorde at hun fikk et utmattelsessyndrom, som hun kommer til slite med resten av livet. Det er dager hun nesten ikke kommer seg opp av sengen. Kroppen er rett og slett utslitt etter all kjempingen og behandlingene hun har vrt gjennom. Cellegiften dreper jo ogs gode celler, og strlingen skader indre organer. Men annet enn det er hun "frisk". Hun er virkelig en fighter, som er i fulltidsjobb, og at-p-til en fulltidsjobb som en god mor. Etter alt mamma og jeg (og resten av familien) har gtt gjennom sammen s er hun mitt forbilde og min beste venn. Til tider var det hun som trstet meg gjennom denne tiden, selv om det burde vrt omvendt. 

    Det finnes fortsatt dager som det er vanskelig for meg takle denne frykten for miste henne, og den vil vre der til siste dag. Jeg er bare glad jeg enda har henne, men tar ikke denne gleden for gitt, som veldig mange andre gjr. Det vite at jeg en dag kommer til miste mamma, mest sansynlig til kreft, er en veldig vondt flelse. Vi vet ikke nr dette skjer. Det kan vre om ett r, eller om ti, og det er akkurat denne usikkerheten jeg sliter med takle. Jeg vet at mange ser p meg som en sterk og glad jente, og det er jeg ogs veldig ofte, men jeg er ikke sterkere enn mitt svakeste ledd. Alle har ting de sliter med, og dette er en av mine. 

    Jeg ville skrive dette innlegget for fortelle andre hvordan det fles fra en prrendes side. Har snakket med andre som er prrende der en av deres nrmeste har kreft, og de fler seg glemt og lite forsttt, noe jeg ogs gjorde i en periode. Slik var alts min opplevelse av noen grusomme mneder. Kanskje dette vil hjelpe andre forst hvordan en tid som denne kan fles, og sette ting i perspektiv. Vr glad i de rundt deg, for du vet aldri nr de plutselig ikke er der lenger... 

    - Stine 

  • Publisert: 04.02.2016, 19:55
  • Kategori: Personlig
  • 5 kommentarer