Skjønnhetspresset er noe jeg kjenner sterkt på, i likhet med veldig mange andre jenter. Det jeg ofte glemmer er at jeg er med på å skape dette presset, om ikke for så mange andre rundt meg, så skaper jeg det for meg selv. Det er ikke samfunnets skyld at jenter (og gutter) føler de må se "perfekte" ut, eller at det er et bestemt utseendet som er rett eller galt. Det er nemlig hvert enkeltmenneske sin skyld. Det jeg tenker om meg selv, og de sammenligningene jeg gjør av meg selv med andre, er kun min egen feil. Det er min skyld at jeg ikke syntes jeg er pen eller bra nok, eller lever opp til "idealet" som jeg har laget. Det er bare min egen skyld at jeg aksepterer skjønnheten som blir presentert på catwalker, i reklamer og lignende. Det er min skyld at jeg velger å bli påvirket av andre mennesker, modeller med slanke ben, jenter med langt og tykt hår, og så videre. Selv om "alle" modeller er slanke og ser bra ut, betyr ikke det at jeg må se slik ut. For jeg er ingen modell, og jeg har ingn ønsker om å være en modell heller. Så hvorfor skaper jeg presset om å se "perfekt" ut, for min egen del? Og hvorfor tenker så mange andre jenter akkurat det samme som jeg gjør? 

Vi er selvopptatte og egoistiske ungdommer. Vi setter oss selv før alle andre, og klarer ikke å glede oss på andres vegne, på likhet som vi klarer å glede oss over våre egne gleder. Jeg har selv tatt meg selv i å se på ei jente og tenke at hun er pen, jeg gjør det av beundring og misunnelse, ikke noen annen grunn. Jeg er ikke glad på hennes vegne, jeg tenker ikke umiddelbart over at hun kanskje sliter med slike tanker som jeg sliter meg. I mine øyne er hun kanskje et ideal, mens i hennes egne øyne lever hun ikke opp til sitt eget ideal. 

Jeg vet jeg ikke har det jeg ser på og definerer som "drømme-kroppen": Jeg har ikke store pupper, perfekt hud, lange ben eller "cheekbones on fleek". Jeg er klar over det, og den eneste som minner meg på dette er meg selv! Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor drar jeg meg selv ned? Hvorfor har jeg ikke trodd på andre når de har kalt meg vakker eller fin? Jeg er jo det, mange mennesker er det. Jeg har kanskje ikke bestandig et vakkert ytre, men jeg vet jeg har et vakkert indre. Jeg er et godt menneske; jeg setter andre foran meg selv, jeg er snill og omtenksom, jeg stiller opp for vennene mine, jeg er pliktoppfyllende og inteligent. Dette er noe jeg glemmer når jeg daglig tenker på "feilene" mine, eller min "ufullkommenhet". Det er ikke bare jeg som må bli flinkere til å skryte av meg selv, dette er noe alle burde gjøre oftere! Det er ikke noe galt i å gi seg selv ros!

Noe jeg har lært opp gjennom årene er at man må ha litt selvironi, og bruke den for det den er verdt. Jeg har for eksempel veldig små lillefingre, noe mange syntes er ekstremt festelig å tulle med, så istede for å gjemme dem bort, hvorfor ikke bare le med? Det hender jeg slenger noe som "de har faktisk vokst en millimeter siden sist gang!" om noen kommenterer det. Har lært meg til å syntes det er gøy selv. Det er flere ting jeg ikke setter så stor pris på når det kommer til utseendet mitt. Likevel har jeg ikke lyst til å endre på det. Jeg nekter å legge meg under kniven, for da ville jeg gått i mot alt jeg står for. Når alt kommer til alt så er jeg tilfreds med det jeg har, og det er noe jeg burde minne meg selv på litt oftere.

Sett pris på det du har, og den du er, for ingen er lik deg. Det er akkurat det som er vakkert.

- Stine 

Har du noen gang tenkt på hvor heldig du er som har hår? Det er så lett å ta for gitt det å ha hår på hode, og det kunne stelle en frisyre. Det er mange der ute som ikke har denne gleden, eller som har blitt fratatt den. Det å miste håret sitt; kjenne hårlokkene gli med fingrene når man drar gjennom håret, må være skremmende... Jeg føler meg utrolig heldig som har hår, og bestemte meg derfor å dele litt med meg. Jeg klippet bort hele lengden min og endte opp med skulderkort hår her om dagen, noe som gjorde at nesten halvparte av håret mitt ble klippet bort. Istede for å kaste bort det jeg ikke lenger vil ha, så bestemte jeg meg for å ta vare på en hestehale av mitt gamle hår. Flere centimeter av det bortklippede håret ligger nå i en pose, som jeg skal sende til en organisasjon som tar i mot hår-donasjoner, og produserer parykker for barn og unge som har mistet håret sitt, enten av kreft eller andre grunner. 

Om du også ønsker å donere bort hår er det flere organisasjoner som gjør dette! Her er to: Appollo, Änglehår

Noe å tenke på til neste gang man har et frisørbesøk; håper flere ønsker å donere hår!!! 

- Stine 

I dette innlegget kommer jeg til å dele tanker og følelser som jeg ikke klart å dele på den tiden de ble tenkt og følt. Men nå, etter nesten tre år, føler jeg meg klar for å dele dem. Jeg er sikker på dette er tanker andre kan kjenne seg igjen i, og hadde jeg lest noe lignende da jeg stod midt i dette, hadde jeg kanskje ikke følt meg så misforstått og alene. Vi leser og hører så mange historier om og fra kreftrammede, men deres pårørende sitter ofte tause igjen. Dette er i alle fall min historie gjennom og etter tiden da moren min fikk kreft. Jeg trenger rett og slett å få dette ut, for min egen del. 

---

Jeg husker de nettende da jeg gråt meg selv i søvn. Jeg hadde grått megselv i søvn før, men ikke på denne måten. Jeg hadde ikke grått fordi jeg var redd for at når jeg våknet, så ville en av mine nærmeste være borte. Jeg hadde mareritt, noe jeg i perioder fortsatt er plaget av. Jeg mistet håpet, mistet motivasjonen, mistet venner. Noe jeg aldri mistet var styrken; jeg sluttet aldri å kjempe for Mammaen min ♥

Kreft er helt jævlig! Nei, å kalle det jævlig er en underdrivelse... Det finnes rett og slett ingen ord sterke nok til å beskrive kreft. Men kreft eksisterer, og det finnes dessverre ingen kur for det enda. Jeg kan ikke veldig mye om kreft, noe jeg håper jeg aldri kommer til å måtte kunne heller. Dessverre så kan Mamma en del, noe som gjør at jeg kanskje vet en ting eller to mer enn en vanlig mann på gata. Jeg husker enda dagen Mamma kom hjem fra en sjekk på sykehuset. Jeg stod på kjøkkenet og laget middag sammen med en av mine bestevenninner, vi lo og tøyset. Så ble alt brått alvorlig. Mamma kom inn døren og jeg så det var noe galt. "Hva skjer?" Spurte jeg, og Mamma fikk vinket pappa med inn på kjøkkenet, før hun sa det ingen vil si, eller høre fra en person man elsker himmelhøyt; "Jeg har kreft". Jeg trodde ikke på henne først, så jeg kikket bare bort på venninna mi og lo, og tenkte at dette var en av mamma's dårlige spøker. Venninna mi lo ikke, Mamma eller Pappa gjorde heller ikke det, så jeg stoppet brått opp og visste ikke hva jeg skulle si. Mamma begynte å forklare, men jeg fikk ikke med meg mye. Jeg måtte spørre henne flere ganger om hun virkelig hadde kreft, og selv ikke da gikk det opp for meg. Den ettermiddagen var starten på noen lange måneder med oppturer og nedturer. 

Dagen etter den store (grusome) nyheten ville jeg ikke på skolen, men jeg dro likevel. Jeg hadde bedt venninna mi om å ikke fortelle det til noen enda, for det var noe jeg ville gjøre selv. Vennene mine har alltid hatt et godt forhold til mamma; hun ler og tuller, og er en de føler er lett å snakke med. Jeg har verdens kuleste og søteste mor, har jeg blitt fortalt, og det er slettes ikke tull! Så det å skulle fortelle venninnene mine at mamma hadde fått kreft var noe jeg syntes var vanskelig. Jeg gjorde det gradvist. Plutselig bare datt det ut av meg mens jeg gikk til skapet med en venninne, mens jeg skrev det på melding til en annen. Jeg var veldig stille dagene etter jeg hadde fortalt det, for jeg følte nemlig ikke at det var rett av meg å ha det bra. Hver gang jeg lo så tenkte jeg på mamma som lå hjemme og var redd, eller som satt på sykehuset med gråten i halsen. Jeg fikk skyldfølelse av å ha det gøy når jeg visste at hun ikke hadde det. 

Etter en stund gikk det seg til når det kom til skolen. Lærerne ble informert om situasjonen med mamma, og at det påvirket meg. Jeg fikk litt spesialbehandling i en periode, noe jeg idag ikke vet om jeg syntes er positivt eller negativt. Jeg husker da en klassekamerat spurte meg om hvorfor jeg fikk utsatt en engelsk-presentasjon, og syntes det var urettferdig. Jeg turte ikke si sanheten; at jeg hadde brukt tiden min til å tenke alt for mye på døden, isolere meg selv inne på soverommet og gråte av redsel for å miste mammaen min. Ettersom ukene gikk ble det verre og verre. Mamma begynte på cellegift og det var forferdelig å se hvordan hun ble svakere og svakere. Håret hennes begynte å falle av, så mamma bestemte seg for å barbere det bort. Jeg husker hun stod på badet med barbermaskinen til pappa. Hun begynte å barbere seg, men klarte det ikke på grunn av tårene. Jeg kan tenke meg at hun så seg selv i speilet og så en person hun aldri trodde hun kom til å se, noe som må ha skremt henne grusomt mye. Det endte med at jeg måtte barbere av henne håret. Det myke og mørke håret hennes falt i små tuster rundt føttene våre, mens vi gråt sammen. Når en person mister håret sitt så mister personen også en del av sin identitet. Men jeg husker at jeg syntes at mamma var like vakker som hun alltid hadde vært. Hun så ikke ut som hun pleide, men hun var fortsatt deg gode moren hun alltid hadde vært, og det gjorde at skjønnheten hennes fortsatte å skinne. Å se mamma i et så vankselig øyeblikk var veldig tøft. Jeg har fortsatt bildene brent inn i hodet på meg, og jeg kan høre tårene falle selv den dag idag. Jeg er likevel veldig glad for at jeg kunne være med mamma gjennom denne situasjonen, for sammen følte vi oss litt sterkere i vår sårbarhet. 

Mamma brukte ikke ofte parykk, men her ser dere henne prøve parykken for første gang

Å se noen man elsker forandre seg både fysisk og psykisk er merkelig, på godt og vondt. Jeg så mamma ligge dag ut og dag inn i senga si, mens hun stirret i taket. Jeg syntes det var vanskelig å se henne slik, og ikke den sprudlende og overglade personen hun pleide å være. Jeg og mamma snakket masse sammen, og jeg tror at vi begge hadde utbytte av det. Jeg kunne ikke klare å sette meg inn hvordan hun hadde det, men redselen hennes for å dø var noe jeg også fikk kjenne på. Jeg var redd for å sove, for jeg var redd for at hun kom til å dø mens jeg sov. Jeg passet alltid på å si "jeg elsker deg" til henne før jeg la meg, og lå ofte flere timer våken før jeg tilslutt var for utmattet og bare sovnet. Jeg våknet av mareritt, noe jeg gjør fortsatt gjør en sjelden gang, for redselen for å miste henne er like sterk enda. I perioden Mamma hadde kreft skjønte jeg virkelig hvor avhengig jeg er av henne. Jeg kunne ikke se for meg å bare ha en pappa, det ble uvirkelig for meg. Selv idag sliter jeg veldig med disse tankene. Enkelte dager klarer jeg ikke holde maska. Denne redselen er en større del av meg enn jeg trodde den skulle være, og det er svært få som vet om den, fordi jeg syntes dt er vanskelig å snakke om. Det er ikke noe jeg liker å snakke om heller, for som veldig mange tenker når jeg sier "jeg er redd for at mamma skal dø", så er det at jeg er en mamma-dalt. Ja, jeg er vel kanskje de, og godt er det! Jeg har en mamma jeg elsker, og som elsker meg like høyt tilbake, så selvfølgelig setter jeg pris på henne! Likevel er det flere som ikke forstår dette, og det er umulig å forklare for en som ikke har følt slik kjærlighet. Det å nesten miste den viktigste personen i livet mitt har virkelig åpnet øynene mine, og ikke minst hjertet mitt.

Selv om dagene var tunge hadde vi også mange fine stunder. Mamma klarer alltid å se det positive i situasjoner. Vi hadde hverandre. 

Det er veldig vanskelig å takle kreft, selvfølgelig for pasienten selv, og for de pårørende. Disse to situasjonene kan nesten ikke sammenlignes, og jeg klarer ikke sette meg inn i livet til en som måtte være så uheldig å ha kreft. Jeg kan derimot sette meg inn i hvordan en pårørende har det, men det kunne jeg ikke på samme måte før mamma ble syk. Jeg hørte om andre som hadde besteforeldre eller oldeforeldre som var veldig syke, og syntes synd på dem. Men hva kan man gjøre? Nå kjenner jeg det stikker i hjertet om noen forteller meg at noen som er i deres slekt er syke. Nå tenker jeg at "det kunne vært min slekt. Det kunne vært mamma eller pappa". Jeg har ingen å miste, og det har ingen andre her i verden heller. Det å se ting fra en annen sin side eller kjenne deres smerte kan være vanskelig, men det er noe jeg gjør mye lettere nå enn før. Jeg bryr meg rett og slett mer. Da mamma var på sitt værste hadde jeg veldig få personer rundt meg å dele dette med. De som jeg hadde sett på som mine beste venninner, som hadde fulgt meg i flere år, de var ikke der for meg lenger. Flere kuttet kontakt, eller ga opp å finne på noe med meg. De forstod rett og slett ikke frykten eller sorgen min. Jeg klandrer dem ikke for det, for de viste sikkert ikke bedre selv. Det er vanskelig å vite hva man skal si i en slik situasjon. Jeg beholdt heldigvis de gode vennene, og etter den værste tiden var over kom mine "gamle" venner tilbake også. Det var flere av dem som hadde innsett at de ikke hadde vært der for meg. Det gjorde vondt der og da, men jeg har lært av deres feil; jeg kommer aldri til å la en venninne eller kompis stå alene med en slik redsel eller sorg, fordi jeg vet akkurat hvordan det føles å stå alene med det. 

Idag går det bedre med mamma. Hun er fortsatt i behandling, men det er ikke snakk om stråling eller cellegift. Hun har fått håret tilbake, og det er helt annerledes enn det det var da det falt av. Hun har fått øyebryn tilbake, og øyevipper. Vi var ikke klar over at man mistet ALT hår! Mamma, selvironisk som hun er, hadde klaget til en lege over hårtapet sitt. "Det er for galt at jeg mister alt hår på hodet, øyenvipper og øyenbryn, men fortsatt har hår på leggene! Det er jo det håret jeg vil miste!". Mamma klarer alltid å være litt tøysete om ting, og jeg tror det er det som hjelp henne mye i situasjoner på sykehusene hun var på, eller når hun møtte kjentfolk på butikken som lurte på hvordan det gikk med henne. Tenk så lei man blir av å fortelle om kreft om igjen og om igjen, og der står man helt naken i ansiktet; ikke hår noen steder.... bare på leggene. 

Mamma er mamma igjen, riktignok en mye klokere og tålmodig verson av seg selv. Og en mye slappere. Kreften gjorde at hun fikk et utmattelsessyndrom, som hun kommer til å slite med resten av livet. Det er dager hun nesten ikke kommer seg opp av sengen. Kroppen er rett og slett utslitt etter all kjempingen og behandlingene hun har vært gjennom. Cellegiften dreper jo også gode celler, og strålingen skader indre organer. Men annet enn det er hun "frisk". Hun er virkelig en fighter, som er i fulltidsjobb, og at-på-til en fulltidsjobb som en god mor. Etter alt mamma og jeg (og resten av familien) har gått gjennom sammen så er hun mitt forbilde og min beste venn. Til tider var det hun som trøstet meg gjennom denne tiden, selv om det burde vært omvendt. 

Det finnes fortsatt dager som det er vanskelig for meg å takle denne frykten for å miste henne, og den vil være der til siste dag. Jeg er bare glad jeg enda har henne, men tar ikke denne gleden for gitt, som veldig mange andre gjør. Det å vite at jeg en dag kommer til å miste mamma, mest sansynlig til kreft, er en veldig vondt følelse. Vi vet ikke når dette skjer. Det kan være om ett år, eller om ti, og det er akkurat denne usikkerheten jeg sliter med å takle. Jeg vet at mange ser på meg som en sterk og glad jente, og det er jeg også veldig ofte, men jeg er ikke sterkere enn mitt svakeste ledd. Alle har ting de sliter med, og dette er en av mine. 

Jeg ville skrive dette innlegget for å fortelle andre hvordan det føles fra en pårørendes side. Har snakket med andre som er pårørende der en av deres nærmeste har kreft, og de føler seg glemt og lite forstått, noe jeg også gjorde i en periode. Slik var altså min opplevelse av noen grusomme måneder. Kanskje dette vil hjelpe andre å forstå hvordan en tid som denne kan føles, og sette ting i perspektiv. Vær glad i de rundt deg, for du vet aldri når de plutselig ikke er der lenger... 

- Stine