youngwriter

EVERYTHING, EVERYTHING  av NICOLA YOON 
Norsk tittel - Verden er en boble

Maddy er allergisk mot verden, og alt den har å by på. Hun bor sammen med moren sin, i et hus der luften hele tiden fornyes, ingen bakterier slipper ut eller inn. Hun bor praktisk talt i en boble, noe hun har gjort i sytten år. Olly er en gutt på Maddys alder, som flytter inn i huset ved siden av. Sammen bygger opp et forhold uten om det vanlige, der de er villige til å sette alt på spill for å være med hverandre. De forelsker seg i hverandre, med Maddys boble i mellom dem, noe som gjør deres forhold helt spesielt. Helt til en dag da alt forandrer seg, og Maddy trosser alt hun og moren har bygget opp gjennom hennes sytten år som syk. Plutselig befinner Maddy seg et sted hun aldri trodde hun skulle; på utsiden av huset og hennes trygge boble. 

Boken er bygget opp av dialoger, dagboksnotater, chattelogger og illustrasjoner, noe som gjør at den er lettlest og rask å pløye gjennom. Historien og språket gjør at den appellerer til ungdom, som vil ha en enkel og ikke for komplisert bok å lese. Forfatteren skriver enkelt og greit, og historien er vakker og spennende. Boka inneholder også en helt rå plot-twist, som virkelig overrasker! Likevel føler jeg at boken mangler prikken over i'en. Forfatteren skriver veldig i overflaten, der hverken tanker eller karakterer fordypes noe særlig. Fortellingen drives for det meste fremover gjennom dialoger der jeg savner gode skildringer som kunne gjort boken enda mer levende. Likevel er det plottet som hever boken, og forfatterens orginalitet og utforming av historien. Jeg tror at om jeg hadde lest boken for noen år siden (kanskje som 15-16 år), ville jeg hatt større utbytte av den, og likte den bedre. Alt i alt er det likevel en underholdende og søt bok, som jeg virkelig anbefaler ungdom å lese. 

Boken får tre av fem hjerter av meg ♥♥♥

Lik gjerne facebooksiden til bloggen HER

#facebook #blogg #Hverdag #bilder 

The fault in our stars av John Green 

Jeg leste denne boken i 2013, om jeg husker riktig, og siden den gang har jeg lest den flere ganger. Boken står meg veldig nært, og har gitt meg utrolig mye glede. Jeg leste den rundt den tiden mamma fikk kreft, noe som gjorde at boken har blitt ekstra spesiell for meg. De gangene jeg leser den føler jeg at det er som å møte noen venner jeg ikke har sett på en lang stund. Karakterene føles så virkelige og har en spesiell plass i hjertet mitt. Boken forandret livet mitt på den måten at den er så full av håp som smittet over på meg. Den var så ekte, og viste meg at uansett situasjon, så byr livet på gleder og sorger, og dette er følelser som må føles. Boken har jeg så og si markert ihjel! Jeg har streket under mange sitater, som jeg tenker å lage en egen bloggpost om i en senere fremtid, men her er ett som får meg til å føle både glede og sorg; 

"But, Gus, my love, I cannot tell you how thankful I am for our little infinity. i wouldn't trade it for the world. You gave me a forever within the numbered days, and I'm greatful." (Green, s. 260)

The perks of being a wallflower av Stephen Chbosky 

En liten, men så betydningsfull bok. Jeg leste denne boken før jeg leste The fault in our stars, og det var virkelig denne boken som fikk meg til å sette pris på god litteratur. Karakteren Charlie er en jeg kunne kjenne meg igjen i da jeg var yngre; forsiktig og sjenert, og det er små biter i boken som virkelig bare forblir meg meg i hjertet. Boken har så mange gode sitater, og jeg satt faktisk med en penn da jeg leste den, slik at jeg kunne streke under tekst jeg likte spesielt godt. Boken forandret livet mitt på den måten at den fikk meg til å elske litteratur, da spesielt engelsk litteratur. Dette var, om jeg husker riktig, den første engelske boken jeg leste. Nå leser jeg for det meste engelske bøker, med noen unntak. 

"So, I guess we are who we are for a lot of reasons. And maybe we'll never know most of them. But even if we don't have the power to choose where we come from, we can still choose where we go from there. We can still do things. And we can try to feel okay about them." (Chbosky, s. 228)

Jeg skal fortelle deg min hemmelighet av Petter Stordalen 

Denne boken leste jeg nå nylig, and it blew my mind! Ikke er jeg interessert i business, aksjer eller hotelldrift, men denne boken er så mye mer enn det! Stordalen skriver ikke hva han har oppnådd, men hvordan han har oppnådd det han har, noe som er helt vilt inspirerende å lese om. Da jeg leste boken ble jeg skikkelig gira, og tenkte at jeg kan få til hva jeg vil, bare jeg jobber for det. Haha, jeg føler at boken utstråler litt sånn "self-power"; en annen form for girl-power! Boken forandret måten jeg ser på mulighetene mine på. For det er virkelig et hav av muligheter, og de må gripes og gjøres noe med. Jeg likte spesielt kapittelet som heter "Det første skrittet". Det fikk meg til å tenke at drømmene min ligger foran meg, og det er opp til meg om jeg når dem eller ikke. 

"Verden er full av muligheter. Hvis du ikke er fornøyd med situasjonen, er det ikke vits i å sitte å klage. Du kan faktisk gjøre noe med det. Du kan si opp, eller bryte med forventningene andre har til deg. Funker ikke gründer-ideen din, så finner du noe annet. Livet er for kort til å ta til takke med dårlige sjefer, dårlige miljøer og andre på muligheter man ikke slo til på." (Stordalen, s. 54)

Alkymisten av Paulo Coelho 

Det var pappa som fikk meg til å lese denne boken, etter å ha nevnt den til meg flere ganger. Jeg tror timingen da jeg leste den var veldig essensiell, på grunn av at livet mitt akkurat hadde tatt en vending som føltes litt vanskelig på den tiden. Så jeg dro til bokhandleren og kjøpte boken, og tok meg god tid til å lese den. Dette er en bok man enten kan sluke, eller velge å bruke tid på. Jeg brukte vel et par uker på den, og levde meg så inn i historien. Historien om gjetergutten og hans vei gjennom ørkenen for å møte alkymisten er ikke en historie jeg kan relatere meg så veldig til sett utenfra. Likevel kan jeg relatere meg veldig til bokens tema, verdi og lærdom. Boken forandret livet mitt på den måten at den lærte meg at det viktigste av alt her i verden er å lytte til seg selv, og sitt eget hjerte. Den lærte meg at man må kanskje reise gjennom en ørken i flere år, for å oppfylle sin drøm.

"Å oppfylle sin egen historie er menneskenes eneste forpliktelse. Alle ting er én. Og når du virkelig ønsker deg noe, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt." (Coelho, s. 32)

Hvilken bøker forandret livet ditt, litt?

HVOR BLE DU AV, BERNADETTE av MARIA SEMPLE 

Om du liker lettleste, vittige og innholdsrike bøker, er dette boken for deg! Boken tar deg med på historien om Bernadette, mannen hennes, og deres datter Bee. De er en familie litt utenom det vanlige, der Bernadette og Bee så og si er beste venner. Familien bestemmer seg for å dra på et cruise til Antarktis, men det er noe (og noen) som skaper trøbbel i leieren. En rekke av hendelser fører til mer og mer kaos, noe som går ut over familielivet på en hel rekke nivåer. Midt oppi det hele forsvinner Bernadette helt ut av det blå. Bee er fast bestemt på å finne moren sin, med eller uten hjelp av Faren.

Historien fortelles gjennom brev, mailer, samtaler, håndskrevende lapper og meldinger, noe som forsterker kaoset som oppstår i boken. Spenningen bygges gradvis opp, der en til tider ikke klarer å se hele bildet, før en for lest et spesifikt brev, eller lignende. Dette gjør at boken virkelig er en page-turner. Bernadettes karakter gjør boken verdt å lese, enten man liker denne typen bøker eller ikke. Hun er en helt rå og sterk kvinne, og karakteren hennes slår virkelig ikke sprekker en eneste gang. Bee's mange kommentarer underveis er også verdt å få med seg! Forfatterens form for ordlegging og historiens formidlingsform gjør boken veldig morsom og lett å følge med på. Det er en skikkelig glad-bok, som både får deg til å tenke og le. En bok som passer både ungdom og voksene.

Boken får fire av fem hjerter av meg ♥♥♥♥

#bokanmeldelse #bøker #bok #lese 

MÅNEDENS OPPTUR 

Juli har budt på mange oppturer, noen større enn andre. Den oppturen som overrasket meg aller mest, og som virkelig har betydd mye, for meg er at jeg fikk igjen en klage-karakter. Jeg gikk fra stryk til C på en eksamen! Jeg ble så glad at jeg begynte å gråte, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, hahah. En annen fin ting som også er verdt å nevne er kjæresteturen til Zakynthos. Veldig fint å være helt alene en hel uke, bare Marius og jeg ♥

MÅNEDENS NEDTUR

Uten tvil maten på hotellet i Zakynthos! Det var en skikkelig skuffelse; lite variasjon, maten var enten smakløs eller så smakte den direkte vondt. Ikke så de ulike rettene noe appetittelig ut heller. Det endte med at vi spiste ute fem av sju kvelder, noe som ikke burde ha vært nødvendig, med tanke på at vi hadde betalt for all-inclusive. Rett og slett en skikkelig nedtur...

MÅNEDENS INNKJØP

Denne måneden har jeg prøvd å ikke shoppe så alt for mye; jeg har rett og slett det meste jeg trenger. Likevel har jeg ett innkjøp denne måneden som jeg er ganske fornøyd med, nemlig tre små tøy-nett fra Søstrene grene. De er ikke større enn et A4 ark, kanskje enda litt mindre, noe som gjør at de er lette å bare brette sammen og ha i sekken eller veska. De er perfekte til å samle frukt og grønnsaker i løsvekt, så man slipper å bruke plastposene fra butikken. Så tøy-nettene er med på å redusere plastforbruket mitt, noe som er veldig bra!

MÅNEDENS MUSIKK 

Denne måneden har verden min virkelig stått stille når det kommer til musikk-fronten. Så og si ingenting nytt har blitt lagt til på mine lister! Gamle klassikere har dermed fått ta opp plassen. Noen ganger er det eneste en trenger litt "gammel" stemningsmusikk; låter jeg hørte på da jeg var mindre, eller slike klassiske sommersanger. Derfor har jeg hørt på alt fra Wannabe av Spice Girls og Ice Ice Baby av Vanilla Ice, til Jenter av Diderre og Idyll av Postgirobygget. 

MÅNEDENS BOK 

Jeg har faktisk lest ut nesten hele fem bøker denne måneden, der tre av dem har falt godt i smak. Én av dem skiller seg likevel litt mer ut enn de andre to. "I morgen var jeg alltid en løve" av Arnhild Lauveng er en liten bok med en stor historie. Det er en sann historie, nesten enn form for biografi, der Lauveng forteller om sin historie fra da hun hadde schizofreni. Boken tar oss med gjennom hele hennes liv, fra før hun ble syk, til hun ble frisk. Boken går så til de grader i dybden, og språket er beundringsverdig og vakkert, i kontrast til historien og bokens innhold. Til tider er boken trist, andre ganger morsom, og det er nettopp det som gjør den til en så god bok; historien er fortalt så ærlig og spennende, noe som gjorde at jeg leste den ut på rundt 24 timer.

MÅNEDENS FILM

Film ja, det er jeg ikke så flik til å se. Jeg er heller ikke så flink til å huske hvilken filmer jeg har sett til hvilken tid. Likevel husker jeg hvertfall én film jeg så denne måneden, nemlig Pirates og the Caribbean: Dead men tell no tales. Marius og jeg så den på kino, så det er derfor jeg husker at jeg så den i juli, haha! Jeg likte den veldig godt, den var spennende og morsom, og stod til forventningene. 

Hva var din opptur i juli?

For flere år siden hadde jeg en aktiv blogg der jeg skrev om alt mellom himmel og jord. Fra hva jeg gjorde i løpet av en dag, til hvilken musikk jeg likte. På bloggen nå skriver jeg svært sjeldent om hverdagen min, og jeg lurer litt på hvorfor jeg sluttet med det. Jeg virkelig elsket å blogge, så jeg tenkte at jeg skulle gi det et nytt forsøk. I hvert fall nogenlunde blogge om hverdagslige ting, om og når jeg føler for det. Og idag gjør jeg det! 

Susann og jeg møttes og dro en tur til sentrum sammen. Vi var innom en sykt svær bokhandel for å kikke, et sted jeg definitivt skal tilbake til. Jeg bare eeelsker å gå i bokhandlere; jeg kunne rett og slett blitt der i flere timer. Syntes det er så gøy å gå å se på bokomslag og lese bak på bøker. Og ikke minst kjøpe nye bøker, det gir meg en liten lykke, heheh. Vi svirret litt rundt i sentrum. Dro innom blomstermarkedet (et annet sted jeg kunne gått å kikket i en evighet), og flere butikker for å kikke. Vi endte opp med å spise lunsj på The Juicery. Det er så utrolig digg med acai-bowl! Kunne spist det til frokost hver dag om jeg kunne. Var veldig koselig å kunne ha en liten venninne-dag, noe vi ikke har hatt på lenge.

Straks kommer kjæresten min og lillebror hjem. Lillebroren min skal overnatte hos oss i helga, noe som blir veldig koselig. Han har jo ikke sett leiligheten Marius og jeg har flyttet inn i, så det var på tide med et Oslobesøk for ham syntes jeg. Så i hele helga skal vi bare finne på mye gøy og kose oss masse! Alt i alt har det vært en superfin dag, og det er jeg sikker på at resten av helga også blir ♥

Håper du har hatt en fin dag. God helg :) 

#bøker #thejuicery #blomster #hverdag

Jeg har alltid hatt mange ønsker og drømmer. Det er det livet består av, og før eller siden blir en drøm til et mål. Om så det er et ønske om å kunne lære å sykle, og så gå inn for å klare det, eller om det er en drøm om å reise til Italia, og så booke en reise til Roma. Flere drømmer og ønsker blir til mål før eller siden. Det er kun én drøm og ett ønske som enda ikke har blitt til noe mål for meg, og som har vært en drøm jeg har bært med meg lenge. Jeg drømmer om å en gang bli kjent for det jeg har skrevet, og jeg ønsker å gi ut en bok. Dette har jeg drømt om, og ønsket meg i flere år, men likevel har jeg ikke kommet noe på vei. Jeg har ikke jobbet for å realisere denne drømmen, og selv om ønsket har vært tilstede har det ikke vært bastant nok. Dette vil jeg nå å endre på.

Det er lov å drømme og å ønske seg ting som kan fremstå uvirkelige og urimelige, det er nettopp derfor det kalles en drøm. Jeg tror likevel at selv om en ikke klarer å nå drømmen eller ønsket som et mål, kan man klare å nå delmål som leder mot slutt-målet. Derfor har jeg valgt å sette med moen delmål som jeg nå fremover ønsker å jobbe mot.

1. Skrive mer. Enten det er dagbok, blogg, dikt, novelle eller begynnelsen på en roman. Jeg vil begynne å skrive mer og la skriving spille en større del i hverdagen min enn det skrivingen gjør nå. For øyeblikket er skriving så og si fraværende, og på den måten vil jeg jo ikke komme noen vei med drømmen eller ønsket mitt...

2. Lese mer. Lesing og skriving går hånd i hånd, syntes jeg. Skal man skrive godt må man også lese litteratur, og hente inspirasjon derfra. Det fungerer for meg, har jeg erfart. Det å lese istede for å se en film eller bare surre rundt på Youtube er for det første mye mer beroligende, og utvider kunnskapene mine, der en både kan ta lærdom av litteraturens innhold og form. 

3. Delta på et skrivekurs. Jeg har lenge lekt med tanken på å melde meg på et skrivekurs. Jeg syntes det virker så spennende og inspirerende å kunne få tips og råd fra fagfolk og forfattere, og ikke bare lese om litteratur og skrivetips på nettet. Jeg tror det kunne funket som et skikkelig spark i rumpa, og inspirert meg til å ville skrive mer, og kanskje jobbe enda hardere for å skrive ferdig en bok. 

Det å skrive ned delmålene kan være til stor hjelp for meg; å se dem svart på hvitt og å vite at jeg nå har "sagt dem høyt" til flere personer kan på en eller annen måte pushe meg enda mer til å jobbe mot de "små" målene. Delmålene er også overkommelige, noe som gjør at de ikke er tidsbegrenset, og går an å kombinere både med studier og jobb. Så får vi se da, om jeg klarer å nå disse delmålene, og om de en eller annen dag får meg til å oppfylle ønsket og drømmen min. 

Hva er din største drøm som du vil jobbe for å oppfylle?

Hælledussan, for et år! Tenk at det nå snart er hele to år siden jeg flyttet fra Skien. Som 18 åring forlot jeg alt trygt hjemme i lille Skien og tok noen tvilsomme steg inn i Oslo, men med en stor nysgjerrighet. Her sitter jeg nå, to år etter, og føler meg både forandret og helt lik som jeg gjorde på dette tidspunktet i 2015. Men gudene skal vite at selv om ikke jeg er så veldig mye forandret, så er omgivelsene og erfaringene mine det. Jeg skrev ett innlegg som dette ifjor på samme tid, ante fred og ingen fare om at året som lå meg i vente skulle inneholde så mange forandringer og inntrykk. 

Jeg sitter nå i en leilighet på Grunerløkka, noe som betyr at jeg har flyttet for tredje gang på to år. En leilighet på litt under 40kvm, med kun ett soverom som jeg deler med min samboer, aka kjæresten min. Om noen hadde fortalt meg for ett år siden at jeg kom til å ha kjæreste og attpåtil være samboer om ett år, hadde jeg ledd høyere enn noen gang før! For DET hadde jeg trodd var en av historiens latterligste vitser. Nå sitter jeg her da, men verdens skjønneste fyr, i verdens skjønneste lille leilighet, og jeg kunne ikke vært mer stolt og fornøyd med det! 

Når det kommer til skolegangen har jeg også lært en ting eller to; for det første er det ikke lurt å åpne pensumbøkene samme dag som eksamen. Og for det andre er det helt i orden å ikke klare alt på første forsøk. Livet mitt har gått på skinner, så det at jeg først nå skeier litt av banen må jeg bare finne meg i. Sett alt i betraktning er jeg nokså fornøyd med karakterene mine, der jeg har flere B'er enn noen andre karakterer på karakterkortet. Det må da være lov å stryke litt av seg selv, hehe. For å sette ting i enda større perspektiv er det også 4 emner som ikke enda er bestått. Merk mine ord; enda! For jeg skal klare å bestå alt til slutt. 

Når det kommer til opplevelser det siste året så har jeg opplevd en hel del. Jeg har vært i London to ganger, første gang med kjæresten min, andre gang med bestevenninna mi. Jeg har vært en helg i Gøteborg, noe som var veldig koselig! Var en uke i byen Lindos, som ligger på Rhodos i Mai, sammen med kjæresten min, og foreldrene mine. Jeg absolutt elsker Rhodos, så det er alltid så deilig å være tilbake der. Helt til sist så venter en uke i Zakynthos. Samboern min og jeg drar i midten av juli, og jeg gleder meg masse. Har aldri vært på Zakynthos, så det blir spennende. Er så takknemlig for alt jeg har opplevd hittil i år, og for at jeg har kunnet reist så mye. 

For ikke lenge siden skjedde enda en stor forandring. Jeg begynte å jobbe på en annen blomsterbutikk enn den jeg har jobbet i nesten siden jeg flyttet til Oslo. Det var både bra og dårlig på en gang, men alt i alt får jeg fortsatt jobbet med blomster og planter, noe jeg er stooooor-fornøyd med! Og med det har halve 2017 vært et helt fantastisk år! De 2 årene jeg har bodd i Oslo har vært like gode, noe jeg er sikker på at de neste årene også blir. 

It's midnight and he's still awake
He is thinking
this will be a mistake
And for all the wrong reasons
he is in ace
But the pain will stop
with his last breathtake.

It's early morning and she opens her eyes
She is wondering
if she'll see the sun rise
She gets up and
looks into the skies
And what meets her are
empty cries.

The following day life's on replay
It's just how it is
they hear everyone say
At midnight they pray and
mornings they stay
and the following day
the sun has gone grey.

30.09.2013
Stine (16 år)

Jeg fikk mye nytte av å skrive dikt og noveller for å få frem følelsene mine på denne tiden. Det er morsomt å lese det igjen etter noen år, og føle det den 16 år gamle versjonen av meg-selv følte. Ikke minst se på fremgangen jeg har gjort, ikke bare når det kommer til skriveferdigheter, men også personlig. Mitt 16 år gamle jeg hadde vært stolt av den jeg er idag, på lik linje som jeg er stolt av mitt 16 år gamle selv. Jeg har utviklet meg veldig, og skal fortsette å utvikles. 

- Stine 

♥ Stille opp for andre, og ikke minst stille opp for meg selv

♥ Stå imot gruppepress

♥ Ikke alle "venner" er venner 

♥ Ingenting varer evig, det meste er midlertidig

♥ Man må falle ned for å kunne reise seg igjen 

♥ Lykke er ikke en tilstand, men en følelse. Det er forskjell på å ha det bra, og det å være lykkelig. Det å ha det bra er mer enn godt nok

♥ Kvalitet fremfor kvantitet. Enten dette gjelder venner, sko eller noe annet

♥ Vær åpen 

♥ Det er lov å gråte og ha det vondt 

♥ Ingen er sterkere enn sitt svakeste ledd 

♥ Smil, selv når en ikke føler seg glad. Å late som en er glad, gjør en ofte glad

♥ Være seg selv, og være stolt av det

♥ En dårlig dag er ikke det samme som et dårlig liv

♥ Familie er det viktigste som finnes. Venner kommer og går, men familien vil alltid være der 

♥ Det krever innsats for å komme langt, ingenting bra kommer lett og uten litt strev

♥ Ta vare på de rundt meg, som tilfører livet mitt noe godt 

♥ Tilgi - Livet er for kort for å bære nag eller dvele ved ting

♥ Materielle ting betyr ingenting

♥ Jeg er mer enn bra nok - Hver dag må en strebe etter å være den beste versjonen av seg selv

♥ Godhet varer lengst 

Vi lever til dags dato i et samfunn der plastisk kirurgi blir mer og mer normalisert. I flere tiår har det å endre på utseende sitt blitt gjort, for eksempel i form av botox eller silikon, men aldri før har det vært like populært å legge seg under kniven som det er idag. 

"Én av åtte norske kvinner mellom 18 og 30 har vurdert intimkirurgi på grunn av misnøye med utseendet på underlivet sitt. Det viser en undersøkelse Norstat har gjennomført for NRK Innafor. I undersøkelsen svarte én prosent at de selv hadde fått utført intimkirurgi, mens fem prosent kjenner andre som hadde gjort det." (NRK, 23.01.17)

Alle har retten til å bestemme over sin egen kropp. Hvis du vil ha store og struttende pupper, så ta silikon. Om du vil ha den "perfekte" musa, så ta intimkirurgi. Alt er mulig, vi lever i 2017. Det er til og med mulig å operere og endre på utseende til navelen sin! Det er altså flere som gjør det; endrer på utseendet sitt fordi de vil og kan, fordi det er deres kropp og de bestemmer over den. Ønsket er ofte å se "normal" ut, bedre eller penere ut. Det sies at kvinneidealet er den "typiske" medie-kvinnen. Da tenker jeg på de kvinnene som er med i reklamer på TV, aviser, plakater i byen og lignende. Felles for disse er ofte smale midjer, stram rumpe, flat mage, store pupper, og slik fortsetter altså listen. Disse beskrivelsene er ganske kjente, og kan på mange måter kobles opp til dukken med navnet Barbie, for å ha noe konkret å sammenligne idealet med.

Men hvem er det som sier at pupper skal se akkurat "sånn" ut, og ikke "sånn"? Samfunnet får skylden, og enda oftere mediene. Det er ikke noe nytt at det sies at mediene konstruerer et kvinnebilde og et "ideal" som er uoppnåelig og urealistisk. Men tenker vi noen gang på hvem som faktisk er i mediene? Jo det er du og jeg; vi er alle en del av mediene, og vi er alle deltakere når det kommer til presset om å leve opp til "idealet". Det å legge seg under kniven for å for eksempel ta et intimkirurgisk inngrep er en handling som ikke bare påvirker den personen som inngrepet angår. En person som tar et slikt inngrep på grunnlag av misnøye er med på å normalisere plastisk kirurgi. Hun er med på å fremme et unaturlig bilde av kvinnekroppen, og med på å øke "kravene" for hva som er normalt og hvordan alle vi andre skal se ut. 

Jeg vil ta et oppgjør med idealet; ideen om det perfekte og prinsippet en ønsker å oppnå. Burde ikke idealet være å føle seg tilfreds med sin egen kropp, enten man har store eller små pupper, eller om underlivet ser "sånn" eller "sånn" ut? Jo det burde det. Jeg mener at det å legge seg under kniven ikke er svaret på problemet. For det virkelige problemet er ikke at en person ikke liker en ting ved seg selv og ønsker endre på det, eller har gjort det. Det virkelige problemet er den personens selvbilde og den manglende selvsikkerheten. Derfor er plastisk kirurgi en slags utsettelse av problemet, for ofte fører én operasjon til flere ulike inngrep. Løsningen på problemet burde ikke være plastisk kirurgi eller et inngrep av den slag, men heller det å jobbe med sine tanker om seg selv og sin kropp. Hvis det er viktig for en kvinne hvordan hun opplever seg selv og sin kropp, og hvordan andre seg på henne, så burde hun jobbe med å bli kvitt destruktive tanker og bygge seg opp et sundt selvbilde. En varig løsning på et misnøye med seg selv vil være å kunne lære å elske seg selv med sine feil og mangler, det å elske sin kropp og sitt sinn.

Hvert enkelt menneske har et ansvar, ikke bare for seg selv, men for helheten. Mediene spiller også en stor rolle i dette, så hva kan gjøres? En idé er å merke all retusjert reklame som "retusjert". I desember i fjor stod jeg å ventet på bussen, da noe fanget oppmerksomheten min. En stor plakat av en dame iført fine klær; en reklame for Eger. På denne store plakaten var det klistret opp en mindre plakat, der det stod med store bokstaver "Advarsel - Retusjert reklame er helseskadelig og kan føre til dårlig selvtillit og spiseforstyrrelser". Jeg syntes det var så utrolig bra gjort, og knipset et bilde av det uten å tenke så mye mer over det. Etter nærmere undersøkelse var denne lille plakaten en del av en aksjon for Ungdom Mot Retusjert Reklame. Dette er et skritt i riktig retning, mener jeg. Likevel er veien lang, både for enkeltpersoner og for samfunnet. 

Jeg ønsket å ytre meg om min mening om dette kvinneidealet og plastisk kirurgi. Håper ikke noen føler seg truffet, hengt ut eller provosert. Jeg hadde kun lyst til å delta i debatten og være med på å aktualisere temaet. Der hvor det er medisinske årsaker som ligger til grunn, er selvfølgelig dette akseptabelt, det er viktig å pointere.

For bare noen måneder siden var jeg på et helt annet sted psykisk enn det jeg er nå. Jeg skrev i vinter et innlegg der jeg fortalte om da moren min i 2013 fikk kreft, og hvordan jeg opplevde dette. Jeg skrev om mine tanker gjennom denne tiden, og tankene jeg hadde i etterkant. Jeg skrev avsluttningsvis at kreften til mamma var noe som fortsatt preget meg, og det har ikke endret seg, noe det heller ikke kommer til å gjøre. Men idag er mine tanker rundt kreften litt annerledes enn det var for noen måneder siden. Jeg tenkte derfor å skrive litt om "den psykiske reisen" som skjedde inni meg.

De første månedene etter at mamma ble påvist kreften var de tøffeste. På et punkt følte jeg meg psykisk syk. De negative tankene var altoppslukende, og dagene mine var svarte. Jeg klarte ikke å dra megselv opp, eller gjøre det beste ut av dagene mine. Hver minste ting ble en vanskelighet, og alt jeg tenkte var farget av en indre uro og frykt. Jeg tenker nå at denne uroen bunner i angst og frykt for å miste mamma, og døden generelt. For det var ikke bare mammas død jeg tenkte på, tankene svirret også rundt alle andres død. 

Tenk når pappa dør. Tenk når hele familien min er borte, og jeg bare har meg selv. Tenk når jeg dør.

Jeg hadde tanker som skremte meg. Tanker om dagen og mareritt om natten. Det var vanskelig å skille virkelighet fra fantasi, for følelsene mine var så sterke. Jeg gråt hver gang jeg tenkte at det var en sjanse for at mamma kom til å dø av kreft, og jeg tenkte det så mye og ofte at jeg til slutt trodde på meg selv. Jeg trodde mamma kom til å dø, men visste ikke når. Jeg har hele tiden tenkt at mamma kommer til å dø av kreft, men jeg kom til et punkt der jeg klarte å tenke at; ja, hun kommer til å dø, kanskje av kreft, eller av noe annet, men jeg vet ikke når. Jeg klarte å tenke at det er en mye større sjanse for at mamma kommer til å leve et langt og godt liv. Det tok meg ganske lang tid å komme til dette punktet, og jeg klarte ikke å komme meg dit alene, men endelig er jeg her. 

Jeg orket ikke sitte alene med tanker og frykt. Jeg ville ikke våkne hver natt av mareritt.

I februar i år bestemte jeg meg for å snakke med en psykolog. Jeg hadde blitt anbefalt å snakke med en psykolog tidligere. Det tok meg likevel nesten tre år å innse at det å be om hjelp til å sortere tanker ikke er en skam. Det er ikke skamfullt  å be om hjelp. Det er ingen skam i å snakke med en psykolog om man har behov for det. Det å be om hjelp er en seier, det er slik jeg ser på det nå. Endelig turte jeg å åpne meg helt, og hjelpe meg selv. Det var nervepirrende og veldig vanskelig. Jeg husker at jeg gråt mye under min første time. Det var ikke så vanskelig i starten da vi bare snakket om meg. Men da hun begynte å bevege seg over på temaet om kreft og moren min, kjente jeg en klump vokse i halsen min. Jeg prøvde å svelge unna, men det nyttet ikke. Tårene trillet og flere papir-lommetørkler ble brukt. Tenk at det å snakke med en fremmed kunne være så vanskelig. Jeg husker ikke så mye av den første timen. Jeg husker bare at jeg falt ned i kjelleren så fort jeg kom meg ut i bilen; jeg hulket og gråt, og ringte til mamma. Jeg fikk tatt meg sammen nok til å kjøre hjem, og da jeg kom inn til mamma presset gråten på igjen. Jeg klarte ikke gjøre det jeg hadde tenkt til den dagen. Etter å ha gravd opp i fortiden og vonde tanker ble jeg satt ut og skremt.

De neste timene hos psykologen var enklere. Jeg åpnet meg fort og ble komfortabel med å snakke med en som ikke hadde kjennskap til meg og familien min fra før av. Jeg gikk ikke mange timene - ble ferdig før høst og skolestart. På den korte tiden fikk jeg lære teknikker for hvordan jeg kan endre tankesettet mitt. Jeg gjorde ulike oppgaver som skulle gjøre det lettere for meg å vite hva som gjorde at jeg var trist og lei meg. Jeg skrev ned hver gang jeg var trist, og tankene jeg hadde der og da. Jeg skrev ned når jeg våknet av mareritt. Psykologen viste meg kognitive metoder som kunne hjelpe meg å sortere bort vonde tanker. All redsel og angst bunnet i tankegangen min, og etter en kombinasjon av psykologtimene og skriving ble marerittene færre. Jeg hadde ikke like mange mørke dager, og ting ble litt lettere og lyst for meg. Jeg klarte å la være å tenke på kreft og død, og om jeg tenkte på det så klarte jeg å tenke meg ferdig for en stund.

Redselen og angsten var ikke lenger altoppslukende. 

Etter redsel, tårer og skam, så har jeg kommet meg godt på vei. Jeg har lært at det å be om hjelp ikke er en svakhet, det er heller en styrke. Det å ha det vanskelig og vondt det er helt normalt, men det å reise seg fra depressive tanker og angst er det ikke like mange som klarer. Det er en vei å gå, og jeg er kanskje halvveis. Alle har sitt. Kreften til mamma preger meg, men ikke på samme måte, og heller ikke like sterkt som den gjorde tidligere i år. Jeg kan nå si at jeg har det nå veldig bra. Klart, alle har dårlige dager innimellom, men det er en egenskap som hører til mennesket. Jeg er et menneske, ingen robot.

Jeg ville skrive dette innlegget for å være åpen og ærlig. Det er ingen skam i å be om hjelp om man har det vanskelig, slik jeg trodde da jeg hadde det vondt. Det hjelper å åpne seg. Bry deg om deg selv og ditt eget beste, og ikke slå noe fra deg før du har prøvd. Barn og unge har også helsesøster å støtte seg til, som er et tilbud på alle skoler. Snakk med legen din, om du syntes en psykolog kan være skummelt.

Bare snakk om det, det hjelper. Ikke vær redd for å be andre om hjelp.

Snart er det ett år siden jeg flyttet til Oslo. Ett helt år har gått siden jeg valgte å flytte fra alt som var trygt og godt, og startet et helt nytt kapittel i Tigerstaden. Det er veldig rart å se tilbake på hva som har skjedd på så kort tid; ett år virker ikke så lenge, selv om hver dag er fylt med nye øyeblikk og minner. Jeg har lært mye etter jeg flyttet til Oslo, og jeg har blitt en helt ny versjon av meg selv. Jeg føler jeg har utviklet meg veldig mye, og Oslo har virkelig budt på mange gode erfaringer og inntrykk. 

Jeg har flyttet to ganger, fått nye venninner og kompiser, drukket meg full og angret dagen etter. Jeg har oppdaget nye steder jeg ikke visste om, møtt personer jeg aldri vil glemme, strevet meg gjennom seks eksamner. Jeg har falt ut av kjærlighet og forelsket meg, kvittet meg med store bekymringer, begynt å tenke på mitt eget beste. Jeg har fått en jobb jeg elsker, gått utenfor komfortsonen, endelig turt å leve og leke med livet. 

Med andre ord så har jeg har mestret og feilet, ledd og grått. Jeg har elsket og hatet, vunnet og tapt. Jeg har lært at Oslo er mitt hjem. Det er en by som har fått meg til å innse at jeg liker å bo med andre mennesker. Oslo har kurert meg; jeg er ikke lenger den introverten jeg trodde jeg var. Jeg liker at det er mennesker uansett hvor jeg går, men at de ikke legger merke til meg. Jeg liker at selv om man er helt anonym for alle andre, så kjenner jeg min egen stemme og vet hvem jeg er på vei til å bli. 

På ett år har jeg lært meg hvem jeg er til dags dato, og hvem jeg har vært. Jeg har snart levd i tjue år, og vet enda ikke helt sikkert hvem jeg er, men føler jeg er på god vei, og er selvsikker i hvem jeg er i dette øyeblikk. Ikke vet jeg om dette er meg på samme tidspunkt neste år, men jeg håper i alle fall at jeg er like lett til sinns og like åpen til sinns. Jeg håper jeg er like stolt av den jeg er, og like trygg i meg selv, som det jeg føler meg nå. 

Tusen takk for ett lærerikt og inntrykksfullt år, Oslo. Måtte flere strømme på. 

Vi mennesker er ekstremt flinke til å kritisere oss selv. Man er sin egen største kritiker, og finner som oftest feil med seg selv som ingen andre tenker over. Har lest flere innlegg i det siste, der jenter legger ut det uperfekte ved seg selv, snakker om kompleksene sine, og har fokus på det negative. Alle har jo komplekser med seg selv og sin egen kropp, og det er flott at folk tør å skrive om det og dele det med offentligheten. Store bloggere legger ut bilder der de har poser under øynene, "sittevalker" og lignende, og skriver lange tekster om sine feil og mangler. Men hvem har ikke det? Og hvorfor skal man alltid fokusere på det negative ved det ytre? Noe alle burde bli flinkere til er å se det fine med seg selv, og sette pris på det! Det å sette pris på seg selv, og det man er fornøyd med ved seg selv er noe man burde være stolt av, og ikke skjule for andre. Derfor velger jeg å gjøre det motsatte av slike innlegg som jeg snakker om; der bloggere velger å dele sine uperfektheter. Det de disse bloggerne har rett i er at ingen er perfekte, men de glemmer å nevne at alle er den mest perfekte utgaven av seg selv, fordi alle er unike og ingen er like.

Jeg har lagt ved to bilder av meg selv med og uten sminke, og har skrevet ned fem ting som jeg faktisk liker ved mitt eget utseende. Jeg sminker ikke på meg en maske; jeg bruker sminken til å gjøre det jeg allerede syntes er fint, enda finere. Jeg sier på ingen måte at det jeg syntes er fint med meg selv er noe andre syntes er fint, men det trenger de heller ikke, så lenge jeg er fornøyd med det jeg har og den jeg er! 

♥ Huden min - Tro det eller ei, men huden min er noe av det jeg pleide å hate mest med meg selv. Jeg har slitt med uren hud siden jeg gikk i 7 klasse, og på et tidspunkt i tenårene ble det et så stort problem for meg, at jeg valgte å ty til medikamenter. Siden jeg vet hvor ille utgangspunktet mitt har vært, så er jeg veldig fornøyd med huden min idag. Den er ikke perfekt; jeg har fortsatt arr, rødhet og noen kviser her og der, men all over er jeg kjempe fornøyd! Liker huden min bedre nå enn jeg noen gang har gjort. 

♥ Øyenbryna mine - Det er veldig in å ha slike "insta-bryn", som man ser bilder av over alt på nettet. Jeg har deffinitivt ikke slike bryn, noe jeg er veldig fornøyd med. Jeg syntes slike bryn er fine, men ikke på meg. Jeg liker mye bedre å ha en naturlig form og farger dem inn med en farge som matcher den naturlige fargen brynene mine allerede har. På dager jeg velger å gå uten sminke hender det jeg bare fyller inn bryna litt, noe som får meg til å føle meg ekstra fresh!

♥ Leppene mine - Jeg er egentlig ganske fornøyd med leppene mine. Jeg syntes de har en fin og lys rosafarge, og liker formen på dem. Jeg har (som flere har påpekt) veldig liten overleppe, men det syntes jeg ikke gjør noe, for underleppa mi gjør opp for det, haha! Ikke noe Kylie Jenner-lips på meg, men det har jeg heller ikke behovet for. Syntes leppene mine er fine som de er, og ville aldri endret på dem annet enn å ta på litt leppestift.

♥ Ansiktsformen min - Jeg har det man kaller en oval ansiktsform. Jeg har et relativt rundt ansikt, men syntes det kler meg og personligheten min. Jeg har ikke høye og spisse kinnben, eller noe markert kjeve, som sikkert hadde fått meg til å se litt mer elegant eller "tøff" ut. Men det er jo ikke meg! Ansiktet mitt er mer "søtt og uskyldig", og det passer personligheten min veldig bra i noen situasjoner, men kan overraske i andre. 

♥ Smilet mitt - Jeg burde egentlig gå og smile hele tiden, for det har blitt brukt alt for mye penger på å gi meg det gliset jeg har idag. Reggisen fikk rettet opp tenna som var kastet inn i munn på meg, og idag sitter jeg igjen med noe jeg er veldig fornøyd med. Igjen, med tanke på slik det var før, syntes jeg selv at jeg ikke kunne hatt noe finere tenner eller smil enn det jeg har idag.

Hva liker du aller best ved ditt eget ytre? 

- Stine 

Vi har alle dager som er vanskeligere enn andre. Noen dager våkner man opp med en tunghet som man skulle vært foruten, og vil kanskje bare sove seg gjennom hele dagen. Enkelte ganger er det vanskelig å sette fingeren på hvorfor man våkner så melankolsk og tungsinnet; det er rett og slett bare en dårlig dag. De fleste har kjent på denne følelsen, og det er flere måter å takle situasjonen på. Noen vil kanskje gjøre som sagt: Legge seg til å sove igjen, og håpe på å våkne opp med et lettere sinn. Så har man de som kommer seg gjennom dagen, haler og sliter, og klarer ikke se noe positivt. Til slutt har man de som klarer å ignorere tungheten; de som snur dagen til en god og positiv. 

Det er lett å falle i fella - tenke det verste bestandig. Om dagen igår var dårlig, hvorfor skal morgendagen bli så mye bedre? Det kan både være fristende og enklest å lulle seg selv inn i tungheten, falle for fristelsen og syntes synd på seg selv, selv om man ikke har en god nok grunn til det. Noen ganger føles det bare godt å ha det litt vondt, men det er viktig å ikke gjøre dette til en vane. Det er helt menneskelig å ha dårlige dager, eller dager som er tyngre å komme seg gjennom. Det er derfor viktig å tenke på at om man har en dårlig dag, så betyr ikke det at dagene som følger trenger å være like dårlige. Man burde ta et valg på å gjøre hver eneste dag bedre enn det den igår var. Det er kun en selv som kan ta dette valget, for om man lar andre mennesker styre lykken i hverdagen, vil man ha flere dårlige dager enn gode. Det er viktig å ta ansvar for sin egen lykke, uansett hvor vanskelig det kan kjennes enkelte dager. Det er likevel lov å ha det vondt i blant, eller ha en dårlig dag. Men det skal ikke stopp en fra å ha en god dag neste morgen. Det er kun en dårlig dag, det er ikke et dårlig liv. 

- Stine 

Skjønnhetspresset er noe jeg kjenner sterkt på, i likhet med veldig mange andre jenter. Det jeg ofte glemmer er at jeg er med på å skape dette presset, om ikke for så mange andre rundt meg, så skaper jeg det for meg selv. Det er ikke samfunnets skyld at jenter (og gutter) føler de må se "perfekte" ut, eller at det er et bestemt utseendet som er rett eller galt. Det er nemlig hvert enkeltmenneske sin skyld. Det jeg tenker om meg selv, og de sammenligningene jeg gjør av meg selv med andre, er kun min egen feil. Det er min skyld at jeg ikke syntes jeg er pen eller bra nok, eller lever opp til "idealet" som jeg har laget. Det er bare min egen skyld at jeg aksepterer skjønnheten som blir presentert på catwalker, i reklamer og lignende. Det er min skyld at jeg velger å bli påvirket av andre mennesker, modeller med slanke ben, jenter med langt og tykt hår, og så videre. Selv om "alle" modeller er slanke og ser bra ut, betyr ikke det at jeg må se slik ut. For jeg er ingen modell, og jeg har ingn ønsker om å være en modell heller. Så hvorfor skaper jeg presset om å se "perfekt" ut, for min egen del? Og hvorfor tenker så mange andre jenter akkurat det samme som jeg gjør? 

Vi er selvopptatte og egoistiske ungdommer. Vi setter oss selv før alle andre, og klarer ikke å glede oss på andres vegne, på likhet som vi klarer å glede oss over våre egne gleder. Jeg har selv tatt meg selv i å se på ei jente og tenke at hun er pen, jeg gjør det av beundring og misunnelse, ikke noen annen grunn. Jeg er ikke glad på hennes vegne, jeg tenker ikke umiddelbart over at hun kanskje sliter med slike tanker som jeg sliter meg. I mine øyne er hun kanskje et ideal, mens i hennes egne øyne lever hun ikke opp til sitt eget ideal. 

Jeg vet jeg ikke har det jeg ser på og definerer som "drømme-kroppen": Jeg har ikke store pupper, perfekt hud, lange ben eller "cheekbones on fleek". Jeg er klar over det, og den eneste som minner meg på dette er meg selv! Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor drar jeg meg selv ned? Hvorfor har jeg ikke trodd på andre når de har kalt meg vakker eller fin? Jeg er jo det, mange mennesker er det. Jeg har kanskje ikke bestandig et vakkert ytre, men jeg vet jeg har et vakkert indre. Jeg er et godt menneske; jeg setter andre foran meg selv, jeg er snill og omtenksom, jeg stiller opp for vennene mine, jeg er pliktoppfyllende og inteligent. Dette er noe jeg glemmer når jeg daglig tenker på "feilene" mine, eller min "ufullkommenhet". Det er ikke bare jeg som må bli flinkere til å skryte av meg selv, dette er noe alle burde gjøre oftere! Det er ikke noe galt i å gi seg selv ros!

Noe jeg har lært opp gjennom årene er at man må ha litt selvironi, og bruke den for det den er verdt. Jeg har for eksempel veldig små lillefingre, noe mange syntes er ekstremt festelig å tulle med, så istede for å gjemme dem bort, hvorfor ikke bare le med? Det hender jeg slenger noe som "de har faktisk vokst en millimeter siden sist gang!" om noen kommenterer det. Har lært meg til å syntes det er gøy selv. Det er flere ting jeg ikke setter så stor pris på når det kommer til utseendet mitt. Likevel har jeg ikke lyst til å endre på det. Jeg nekter å legge meg under kniven, for da ville jeg gått i mot alt jeg står for. Når alt kommer til alt så er jeg tilfreds med det jeg har, og det er noe jeg burde minne meg selv på litt oftere.

Sett pris på det du har, og den du er, for ingen er lik deg. Det er akkurat det som er vakkert.

- Stine 

Har du noen gang tenkt på hvor heldig du er som har hår? Det er så lett å ta for gitt det å ha hår på hode, og det kunne stelle en frisyre. Det er mange der ute som ikke har denne gleden, eller som har blitt fratatt den. Det å miste håret sitt; kjenne hårlokkene gli med fingrene når man drar gjennom håret, må være skremmende... Jeg føler meg utrolig heldig som har hår, og bestemte meg derfor å dele litt med meg. Jeg klippet bort hele lengden min og endte opp med skulderkort hår her om dagen, noe som gjorde at nesten halvparte av håret mitt ble klippet bort. Istede for å kaste bort det jeg ikke lenger vil ha, så bestemte jeg meg for å ta vare på en hestehale av mitt gamle hår. Flere centimeter av det bortklippede håret ligger nå i en pose, som jeg skal sende til en organisasjon som tar i mot hår-donasjoner, og produserer parykker for barn og unge som har mistet håret sitt, enten av kreft eller andre grunner. 

Om du også ønsker å donere bort hår er det flere organisasjoner som gjør dette! Her er to: Appollo, Änglehår

Noe å tenke på til neste gang man har et frisørbesøk; håper flere ønsker å donere hår!!! 

- Stine 

I dette innlegget kommer jeg til å dele tanker og følelser som jeg ikke klart å dele på den tiden de ble tenkt og følt. Men nå, etter nesten tre år, føler jeg meg klar for å dele dem. Jeg er sikker på dette er tanker andre kan kjenne seg igjen i, og hadde jeg lest noe lignende da jeg stod midt i dette, hadde jeg kanskje ikke følt meg så misforstått og alene. Vi leser og hører så mange historier om og fra kreftrammede, men deres pårørende sitter ofte tause igjen. Dette er i alle fall min historie gjennom og etter tiden da moren min fikk kreft. Jeg trenger rett og slett å få dette ut, for min egen del. 

Jeg husker de nettende da jeg gråt meg selv i søvn. Jeg hadde grått megselv i søvn før, men ikke på denne måten. Jeg hadde ikke grått fordi jeg var redd for at når jeg våknet, så ville en av mine nærmeste være borte. Jeg hadde mareritt, noe jeg i perioder fortsatt er plaget av. Jeg mistet håpet, mistet motivasjonen, mistet venner. Noe jeg aldri mistet var styrken; jeg sluttet aldri å kjempe for Mammaen min ♥

Kreft er helt jævlig! Nei, å kalle det jævlig er en underdrivelse... Det finnes rett og slett ingen ord sterke nok til å beskrive kreft. Men kreft eksisterer, og det finnes dessverre ingen kur for det enda. Jeg kan ikke veldig mye om kreft, noe jeg håper jeg aldri kommer til å måtte kunne heller. Dessverre så kan Mamma en del, noe som gjør at jeg kanskje vet en ting eller to mer enn en vanlig mann på gata. Jeg husker enda dagen Mamma kom hjem fra en sjekk på sykehuset. Jeg stod på kjøkkenet og laget middag sammen med en av mine bestevenninner, vi lo og tøyset. Så ble alt brått alvorlig. Mamma kom inn døren og jeg så det var noe galt. "Hva skjer?" Spurte jeg, og Mamma fikk vinket pappa med inn på kjøkkenet, før hun sa det ingen vil si, eller høre fra en person man elsker himmelhøyt; "Jeg har kreft". Jeg trodde ikke på henne først, så jeg kikket bare bort på venninna mi og lo, og tenkte at dette var en av mamma's dårlige spøker. Venninna mi lo ikke, Mamma eller Pappa gjorde heller ikke det, så jeg stoppet brått opp og visste ikke hva jeg skulle si. Mamma begynte å forklare, men jeg fikk ikke med meg mye. Jeg måtte spørre henne flere ganger om hun virkelig hadde kreft, og selv ikke da gikk det opp for meg. Den ettermiddagen var starten på noen lange måneder med oppturer og nedturer. 

Dagen etter den store (grusome) nyheten ville jeg ikke på skolen, men jeg dro likevel. Jeg hadde bedt venninna mi om å ikke fortelle det til noen enda, for det var noe jeg ville gjøre selv. Vennene mine har alltid hatt et godt forhold til mamma; hun ler og tuller, og er en de føler er lett å snakke med. Jeg har verdens kuleste og søteste mor, har jeg blitt fortalt, og det er slettes ikke tull! Så det å skulle fortelle venninnene mine at mamma hadde fått kreft var noe jeg syntes var vanskelig. Jeg gjorde det gradvist. Plutselig bare datt det ut av meg mens jeg gikk til skapet med en venninne, mens jeg skrev det på melding til en annen. Jeg var veldig stille dagene etter jeg hadde fortalt det, for jeg følte nemlig ikke at det var rett av meg å ha det bra. Hver gang jeg lo så tenkte jeg på mamma som lå hjemme og var redd, eller som satt på sykehuset med gråten i halsen. Jeg fikk skyldfølelse av å ha det gøy når jeg visste at hun ikke hadde det. 

Etter en stund gikk det seg til når det kom til skolen. Lærerne ble informert om situasjonen med mamma, og at det påvirket meg. Jeg fikk litt spesialbehandling i en periode, noe jeg idag ikke vet om jeg syntes er positivt eller negativt. Jeg husker da en klassekamerat spurte meg om hvorfor jeg fikk utsatt en engelsk-presentasjon, og syntes det var urettferdig. Jeg turte ikke si sanheten; at jeg hadde brukt tiden min til å tenke alt for mye på døden, isolere meg selv inne på soverommet og gråte av redsel for å miste mammaen min. Ettersom ukene gikk ble det verre og verre. Mamma begynte på cellegift og det var forferdelig å se hvordan hun ble svakere og svakere. Håret hennes begynte å falle av, så mamma bestemte seg for å barbere det bort. Jeg husker hun stod på badet med barbermaskinen til pappa. Hun begynte å barbere seg, men klarte det ikke på grunn av tårene. Jeg kan tenke meg at hun så seg selv i speilet og så en person hun aldri trodde hun kom til å se, noe som må ha skremt henne grusomt mye. Det endte med at jeg måtte barbere av henne håret. Det myke og mørke håret hennes falt i små tuster rundt føttene våre, mens vi gråt sammen. Når en person mister håret sitt så mister personen også en del av sin identitet. Men jeg husker at jeg syntes at mamma var like vakker som hun alltid hadde vært. Hun så ikke ut som hun pleide, men hun var fortsatt deg gode moren hun alltid hadde vært, og det gjorde at skjønnheten hennes fortsatte å skinne. Å se mamma i et så vankselig øyeblikk var veldig tøft. Jeg har fortsatt bildene brent inn i hodet på meg, og jeg kan høre tårene falle selv den dag idag. Jeg er likevel veldig glad for at jeg kunne være med mamma gjennom denne situasjonen, for sammen følte vi oss litt sterkere i vår sårbarhet. 

Mamma brukte ikke ofte parykk, men her ser dere henne prøve parykken for første gang

Å se noen man elsker forandre seg både fysisk og psykisk er merkelig, på godt og vondt. Jeg så mamma ligge dag ut og dag inn i senga si, mens hun stirret i taket. Jeg syntes det var vanskelig å se henne slik, og ikke den sprudlende og overglade personen hun pleide å være. Jeg og mamma snakket masse sammen, og jeg tror at vi begge hadde utbytte av det. Jeg kunne ikke klare å sette meg inn hvordan hun hadde det, men redselen hennes for å dø var noe jeg også fikk kjenne på. Jeg var redd for å sove, for jeg var redd for at hun kom til å dø mens jeg sov. Jeg passet alltid på å si "jeg elsker deg" til henne før jeg la meg, og lå ofte flere timer våken før jeg tilslutt var for utmattet og bare sovnet. Jeg våknet av mareritt, noe jeg gjør fortsatt gjør en sjelden gang, for redselen for å miste henne er like sterk enda. I perioden Mamma hadde kreft skjønte jeg virkelig hvor avhengig jeg er av henne. Jeg kunne ikke se for meg å bare ha en pappa, det ble uvirkelig for meg. Selv idag sliter jeg veldig med disse tankene. Enkelte dager klarer jeg ikke holde maska. Denne redselen er en større del av meg enn jeg trodde den skulle være, og det er svært få som vet om den, fordi jeg syntes dt er vanskelig å snakke om. Det er ikke noe jeg liker å snakke om heller, for som veldig mange tenker når jeg sier "jeg er redd for at mamma skal dø", så er det at jeg er en mamma-dalt. Ja, jeg er vel kanskje de, og godt er det! Jeg har en mamma jeg elsker, og som elsker meg like høyt tilbake, så selvfølgelig setter jeg pris på henne! Likevel er det flere som ikke forstår dette, og det er umulig å forklare for en som ikke har følt slik kjærlighet. Det å nesten miste den viktigste personen i livet mitt har virkelig åpnet øynene mine, og ikke minst hjertet mitt.

Selv om dagene var tunge hadde vi også mange fine stunder. Mamma klarer alltid å se det positive i situasjoner. Vi hadde hverandre. 

Det er veldig vanskelig å takle kreft, selvfølgelig for pasienten selv, og for de pårørende. Disse to situasjonene kan nesten ikke sammenlignes, og jeg klarer ikke sette meg inn i livet til en som måtte være så uheldig å ha kreft. Jeg kan derimot sette meg inn i hvordan en pårørende har det, men det kunne jeg ikke på samme måte før mamma ble syk. Jeg hørte om andre som hadde besteforeldre eller oldeforeldre som var veldig syke, og syntes synd på dem. Men hva kan man gjøre? Nå kjenner jeg det stikker i hjertet om noen forteller meg at noen som er i deres slekt er syke. Nå tenker jeg at "det kunne vært min slekt. Det kunne vært mamma eller pappa". Jeg har ingen å miste, og det har ingen andre her i verden heller. Det å se ting fra en annen sin side eller kjenne deres smerte kan være vanskelig, men det er noe jeg gjør mye lettere nå enn før. Jeg bryr meg rett og slett mer. Da mamma var på sitt værste hadde jeg veldig få personer rundt meg å dele dette med. De som jeg hadde sett på som mine beste venninner, som hadde fulgt meg i flere år, de var ikke der for meg lenger. Flere kuttet kontakt, eller ga opp å finne på noe med meg. De forstod rett og slett ikke frykten eller sorgen min. Jeg klandrer dem ikke for det, for de viste sikkert ikke bedre selv. Det er vanskelig å vite hva man skal si i en slik situasjon. Jeg beholdt heldigvis de gode vennene, og etter den værste tiden var over kom mine "gamle" venner tilbake også. Det var flere av dem som hadde innsett at de ikke hadde vært der for meg. Det gjorde vondt der og da, men jeg har lært av deres feil; jeg kommer aldri til å la en venninne eller kompis stå alene med en slik redsel eller sorg, fordi jeg vet akkurat hvordan det føles å stå alene med det. 

Idag går det bedre med mamma. Hun er fortsatt i behandling, men det er ikke snakk om stråling eller cellegift. Hun har fått håret tilbake, og det er helt annerledes enn det det var da det falt av. Hun har fått øyebryn tilbake, og øyevipper. Vi var ikke klar over at man mistet ALT hår! Mamma, selvironisk som hun er, hadde klaget til en lege over hårtapet sitt. "Det er for galt at jeg mister alt hår på hodet, øyenvipper og øyenbryn, men fortsatt har hår på leggene! Det er jo det håret jeg vil miste!". Mamma klarer alltid å være litt tøysete om ting, og jeg tror det er det som hjelp henne mye i situasjoner på sykehusene hun var på, eller når hun møtte kjentfolk på butikken som lurte på hvordan det gikk med henne. Tenk så lei man blir av å fortelle om kreft om igjen og om igjen, og der står man helt naken i ansiktet; ikke hår noen steder.... bare på leggene. 

Mamma er mamma igjen, riktignok en mye klokere og tålmodig verson av seg selv. Og en mye slappere. Kreften gjorde at hun fikk et utmattelsessyndrom, som hun kommer til å slite med resten av livet. Det er dager hun nesten ikke kommer seg opp av sengen. Kroppen er rett og slett utslitt etter all kjempingen og behandlingene hun har vært gjennom. Cellegiften dreper jo også gode celler, og strålingen skader indre organer. Men annet enn det er hun "frisk". Hun er virkelig en fighter, som er i fulltidsjobb, og at-på-til en fulltidsjobb som en god mor. Etter alt mamma og jeg (og resten av familien) har gått gjennom sammen så er hun mitt forbilde og min beste venn. Til tider var det hun som trøstet meg gjennom denne tiden, selv om det burde vært omvendt. 

Det finnes fortsatt dager som det er vanskelig for meg å takle denne frykten for å miste henne, og den vil være der til siste dag. Jeg er bare glad jeg enda har henne, men tar ikke denne gleden for gitt, som veldig mange andre gjør. Det å vite at jeg en dag kommer til å miste mamma, mest sansynlig til kreft, er en veldig vondt følelse. Vi vet ikke når dette skjer. Det kan være om ett år, eller om ti, og det er akkurat denne usikkerheten jeg sliter med å takle. Jeg vet at mange ser på meg som en sterk og glad jente, og det er jeg også veldig ofte, men jeg er ikke sterkere enn mitt svakeste ledd. Alle har ting de sliter med, og dette er en av mine. 

Jeg ville skrive dette innlegget for å fortelle andre hvordan det føles fra en pårørendes side. Har snakket med andre som er pårørende der en av deres nærmeste har kreft, og de føler seg glemt og lite forstått, noe jeg også gjorde i en periode. Slik var altså min opplevelse av noen grusomme måneder. Kanskje dette vil hjelpe andre å forstå hvordan en tid som denne kan føles, og sette ting i perspektiv. Vær glad i de rundt deg, for du vet aldri når de plutselig ikke er der lenger... 

- Stine